Lyden av tre som knirker river meg ut av drømmeland.
Trøtt åpner jeg øynene,bare for å få øye på Logan som har stivnet mitt på stuegulvet.
Jeg rynker øyenbrynene.
"Hva driver du med?" Sier jeg søvnig.
Da han ser at jeg er våken retter han seg opp og snur seg mot meg.
Selv setter jeg meg opp i sofaen.
"Jeg prøvde å liste meg ut på kjøkkenet, men takket være denne planken." Han tråkker på en planke midt på gulvet, og den gir fra seg et høyt knirk, "Så ble det et mislykket oppdrag."
Jeg gnir meg i øynene og legger en hårlokk bak øret.
"Det går bra, jeg er våken nå. Hva er klokken?"
Logan kaster et blikk på klokken han har på armen. "Den er halv ni."
Forvirret ser jeg ut av vinduet.
"Du mener på kvelden ikke sant?"
Logan rister på hodet.
"Den er halv ni på morgenen. Du har sovet i nesten tolv timer."
Overrasket reiser jeg meg opp.
"Tolv timer! Hvorfor vekket du meg ikke?" Utbryter jeg.
Logan trekker på skuldrene.
"Du var utslitt. Og det er ikke akkurat sånn at det er så veldig mye spennende å gjøre her uansett."
Jeg sukker og stryker en hårlokk bak øret.
Ute ser det ut til at stormen har roet seg og regnet har gitt seg.
Ivrig drar jeg frem mobilen og sjekker om dekningen er tilbake.
Til min skuffelse er den fortsatt nede.
Logan peker mot kjøkkenet.
"Jeg skulle akkurat til å spise litt. Vil du også ha?"
Jeg nikker.
"Jeg skal bare opp å skifte først. Du kan bare starte imens."
Logan nikker for så å forsvinne inn på kjøkkenet.
Selv går jeg opp på rommet mitt.
Der finner jeg fram en lilla bomullsgenser med knapper i halsen som jeg tar en hvit blonde singelet under og en blå jeans.
Akkurat i det jeg kommer inn på kjøkkenet kommer strømmen tilbake og rommet blir badet i lys.
"Endelig!" Sier jeg og drar fram mobilen. Dekningen er også tilbake.
"Se" Sier jeg og viser det til Logan, som ser uforstående på meg.
"Nå kan vi ringe sykehuset." Forklarer jeg og skal til å taste nummeret.
Like før jeg skal til å ringe snapper Logan mobilen ut av hånden min.
"Hei, hva gjør du?" Utbryter jeg overrasket.
Logan holder mobilen opp så jeg ikke rekker den.
"Hvorfor skal du ringe sykehuset?" Spør han og studerer meg.
Uforstående prøver jeg å ta mobilen tilbake, men han holder den for høyt, så jeg blir stående og se på han bearbeidende isteden.
"Fordi, jeg er, som du kanskje har merket ikke en ekte lege. Noen som faktisk kan dette må se på såret ditt."
YOU ARE READING
Trust me
Teen Fiction"Mannen stønner og velter over på siden. "Hallo, kan du høre meg!" Denne gangen roper jeg høyere. Jeg legger merke til at han holder den ene hånden presset mot magen, og pusten hans går i hiv, som om han har store smerter. Litt usikker legger jeg...
