Kristoffer ler høyt, der han løper innover i skogen.
Selv henger jeg langt bak, selv om jeg løper for livet.
"Kristoffer, vent på meg!" Roper jeg.
Men han bare fortsetter å løpe mot trehytten.
Trehytten.
Plutselig går det opp for meg hva som kommer til å skje.
"Kristoffer, nei!" Roper jeg og setter opp farten. "Ikke gå opp i hytten, det er ikke trygt!"
Jeg hører det før jeg ser det.
Den grusomme lyden av råttent tre som faller sammen.
...
Jeg setter meg opp med et rykk.
I brystet hamrer hjertet vilt.
Jeg puster dypt inn da det går opp for meg at det bare drøm.
En drøm som har skjedd i virkeligheten.
Lyset i stuen blinker, og blikket mitt lander på sofaen ovenfor meg.
Den er tom.
Raskt reiser jeg meg fra sofaen og går bort til der Logan skulle ha ligget.
Var det også en drøm?
Den store blodflekken på teppet forteller meg det motsatte.
Alt var virkelig.
"Logan?" Sier jeg.
Fra gangen kan jeg høre lyder og skynder meg ut dit.
Der finner jeg Logan med hånden på dørklinken klar til å rømme.
Da han får øye på meg fryser han til.
Vi blir stående slik, å se på hverandre i noe som føles som en virkelighet.
Logan står, men han må ha store smerter.
Han er i bar overkropp og jeg kan se at stingene hans har røket av bevegelsene, og nå danner det seg en rød flekk mot den hvite bandasjen.
Han vurderer åpenbart om han skal åpne døren eller om han skal bli igjen.
"Hva gjør du?" Sier jeg til slutt.
Logan sukker og lener seg litt mot døren.
"Jeg må dra." Sier han og ser bort.
Jeg lener meg mot dørkarmen jeg står i.
"Lykke til med det," sier jeg. "Jeg vil tro du har cirka tjue minutter før du kommer til å besvime av blodmangel."
"Jeg kan ikke bli her," prøver han seg.
Jeg fnyser. "Vel jeg er redd du ikke har så mye valg. Dekningen er nede og det nærmeste huset er tjue minutter unna med bil. Du vil aldri nå fram. Jeg er din eneste sjanse til å overleve, med mindre du har tenkt til å gå ut i stormen og sy igjen det skuddsåret selv."
Et lyn skjærer over himmelen, etterfulgt av alle lysene som blinker, for så og skru seg helt av.
Nå står vi i mørket.
Jeg kan så vidt skimte Logan, der han støtter seg mot døren.
Raskt går jeg bort til han.
Motvillig legger han armen rundt skuldrene mine.
Samtidig mumler han, "dette kommer vi begge til å angre på."
YOU ARE READING
Trust me
Teen Fiction"Mannen stønner og velter over på siden. "Hallo, kan du høre meg!" Denne gangen roper jeg høyere. Jeg legger merke til at han holder den ene hånden presset mot magen, og pusten hans går i hiv, som om han har store smerter. Litt usikker legger jeg...
