Da Logan endelig har sovnet, lister jeg meg ut i gangen.
Da Caleb endelig hadde dratt kunne vi puste lettet ut.
Logan som så ut som han gikk i søvne prøvde å stå imot, da jeg ba han få seg litt søvn.
Likevel gikk han med på det etter at jeg argumenterte med at han ikke kunne beskytte seg selv eller meg, hvis han så vidt klarte å holde øynene åpne.
Da jeg åpner kjellerdøren gir den fra seg et høyt knirk og jeg kryper sammen.
Da jeg ikke hører noen tegn til at Logan har våknet, fortsetter jeg nedover trappen.
Eskene står på samme sted som tidligere i dag.
Jeg går bort den første og åpner den forsiktig.
Selv om jeg forventer synet som møter meg, må jeg likevel tvinge meg selv til å bli stående, og ikke løpe opp trappen og aldri se meg tilbake.
Esken er fylt opp av fotoalbum med bilder av han.
Kristoffer.
Klumpen i halsen vokser da jeg tar opp et bilde som ble tatt på vårt siste besøk, her, hos mormor og morfar.
Jeg smiler mot kameraet med armene rundt Kristoffer som ler.
De brune krøllene hans henger ned i øynene hans, men man kan fortsatt se det lekne glimtet i de mørke øynene hans.
Han lyser av energi og lykke, på den måten kun barn kan.
Et hulk unnslipper leppene mine og jeg synker ned på gulvet, med bildet fortsatt i hånden.
Esken velter og ut av den renner alt fra Kristoffers gamle kosebamser til en haug av bilder tatt av han.
Jeg tar et annet bilde opp fra gulvet.
På dette står mamma, pappa, Kristoffer og jeg midt i en stor omfavnelse, etter å ha vunnet en runde med kubbespill.
En av favoritt bamsene hans, en sjiraff han likte å kalle Savanna, ligger klemt under et fotoalbum og jeg tar den opp.
Den lukter fortsatt som han.
Dette får begeret til å renne over.
Jeg lar tårene renne fritt, for første gang på tre måneder.
Jeg aner ikke hvor lenge jeg har sittet slik da jeg hører at det knirker i trappen.
Logan stopper da han får øye på meg.
Sittende på gulvet med ryggen hvilende mot veggen, omringet av bilder og knugende på en leke sjiraff, fortsatt med tårer rennende nedover kinnene mine, må jeg se forferdelig ut.
Likevel ser ikke Logan ut til å bry seg om det.
Jeg forventer at han skal begynne å spørre spørsmål. Spørsmål jeg ikke har svarene på, men han bare tar inn omgivelsene og scenen et lite sekund, før han tar de siste trappetrinnene ned til gulvet.
Han tar de få skrittene bort til meg.
Fremme ved meg, setter han seg ned på gulvet ved siden av meg.
Han lener ryggen mot veggen og jeg kan merke at han studerer meg.
Jeg puster dypt inn og ut i et forsøk på å roe meg ned, men det ender i et hikst.
Jeg kan kjenne varmen strømme fra Logan, som kun sitter et par centimeter unna.
Plutselig kan jeg kjenne armen hans legge seg rundt skuldrene mine.
Først spenner jeg musklene, men etterhvert klarer jeg å slappe av.
Han lokker den lille avstanden som er mellom oss og jeg lar han gjøre det.
Da jeg lar hodet hvile på skulderen hans, klarer jeg for første gang å roe meg selv.
Varmen strømmer ut fra han og omfavner meg.
"Unnskyld." Hvisker jeg.
Logan hysjer på meg og trekker meg tettere inntil seg.
Vi blir sittende slik til jeg kan kjenne at øyelokkene begynner å bli tunge og at søvnen holder på å innhente meg.
I armene til Logan sovner jeg.
Omringet av varmen og tryggheten han utstråler.
...
Det første synet som møter meg når jeg våkner, er Logan stående i fotenden i sengen med en kopp varm te, i hånden.
Da han ser at jeg er våken, setter han fra seg teen på nattbordet for så å sette seg ned på sengekanten.
Forvirret rynker jeg brynene.
"Hva skjedde?" Mumler jeg. "Hvordan kom jeg hit?"
"Du sov og jeg ville ikke vekke deg, så jeg bar deg opp hit." Sier han. "Hvordan har du det?"
Logan studerer meg bekymret.
Jeg setter meg opp og drar en hånd gjennom håret.
"Bedre." Sier jeg og tar imot teen, da han rekker den til meg.
Jeg tar en slurk og nyter følelse da teen varmer meg.
Logan betrakter meg og jeg møter blikket hans.
"Bare spør." Sier jeg.
Logan rister på hodet.
"Nei, jeg kommer ikke til å gjøre det."
Jeg biter meg i leppen.
"Hvorfor ikke?"
Logan tar hånden min i sin.
"Fordi det er opp til deg. Jeg er her for deg uansett om du forteller det til meg eller ikke. Du er ikke den eneste med hemmeligheter."
Jeg hviler blikket på hendene våre flettet i hverandres.
"Takk." Sier jeg.
--------------------------------------------------
Beklager at jeg ikke har oppdatert denne uken.
Jeg har vært opptatt med skolearbeid.
Denne uken skal jeg prøve å få ut flere:)
Husk å vote og kommentere hva dere syntes om dagens kapittel!
Det kommer et nytt i morgen.
Bildet øverst er av Hailey som gråter.
YOU ARE READING
Trust me
Teen Fiction"Mannen stønner og velter over på siden. "Hallo, kan du høre meg!" Denne gangen roper jeg høyere. Jeg legger merke til at han holder den ene hånden presset mot magen, og pusten hans går i hiv, som om han har store smerter. Litt usikker legger jeg...
