Jeg hopper i et forsøk på å rekke ryggsekken, som ligger på den øverste hyllen i gangen.
Logan kremter, og prøver å undertrykke en latter.
"Trenger du hjelp?"
Jeg strekker meg på tå, i et siste forsøk på å nå sekken, men før jeg når opp, er Logan der.
Han stiller seg bak meg.
Så nærme at jeg kan kjenne varmen som strømmer fra han og den svake duften av sol og saltvann.
Han strekker seg over hodet mitt, og uten å anstrenge seg det minste, tar han ned ryggsekken.
Jeg snur meg litt for raskt og unngår så vidt å stange ansiktet inn i Logans brystkasse.
Han rekker meg ryggsekken.
"Takk." sier jeg og baner meg forbi han, mot kjøkkenet.
"Skal du noe sted?" Spør han og følger etter meg inn på kjøkkenet.
Der forsyner han seg med et eple fra fruktskålen på kjøkkenbenken og tar en bit.
Jeg nikker.
"Mormor og morfar har en seter et par kilometer herfra. Jeg må gå dit og sjekke at alt er i orden med sauene og bygget."
"Og du hadde ikke tenkt å invitere meg?" Logan setter opp et skuffet ansikt, men det blir straks erstattet med et smil.
Overrasket hever jeg øyenbryn.
"Jeg trodde ikke at du ville være interessert i en dags gåtur og overnatting på en gammel seter. Men for all del, hvis du liker det så er du velkommen til å bli med."
Mens jeg snakker begynner jeg å finne frem litt mat som jeg pakker ned i sekken.
Logan trekker på skuldrene.
"Det er ikke sånn at jeg har så mye annet på dagsplanen."
Jeg himler med øynene, og gir han et lite smil.
...
Et kvarter senere står vi utenfor huset.
Logan iført en olashorts og en mørk blå T-skjorte med ryggsekken med mat og drikke i, på ryggen.
Selv har jeg på meg en blå olashorts og en hvit bluse med korte ermer.
"Klar?" Spør jeg og Logan nikker.
Vi begynner på turen som på rundt fem kilometer oppover, pleier å ta et par timer.
Det er ikke så langt i utgangspunktet, men på grunn av terrenget som er fylt av stein, trer og smale stier, er det en slitsom tur.
Solen skinner og snart er vi begge varme og svette, der vi går oppover åssiden.
Da vi endelig når toppen, stryker en sval bris over den varme huden min og jeg lukker øynene fornøyd.
Foran oss ligger nå et lite tjern.
i vannoverflaten flyter hvite vannliljer og det hele ser ut som et sted tatt rett ut av et postkort.
"Herfra er det bare en halvtime igjen." Sier jeg.
Logan nikker og går nærmere kjernet.
Jeg følger etter han og stiller meg ved siden av han ved bredden.
Logan tar av seg ryggsekken og legger den fra seg i gresset.
Han vrenger av seg T-skjorten og jeg tar et skritt tilbake.
"Nei..." Begynner jeg, men han legger armene rundt livet mitt.
"Logan, ikke!" Hyler jeg, men han løfter meg opp i luften, og svinger meg rundt.
Før jeg vet ordet at det er jeg under vann.
Vannet er kjølig mot huden, og jeg nyter følelsen.
Likevel bestemmer jeg meg for å gi Logan en lærepenge, der han står og ler av meg på bredden.
Jeg later som jeg kaver i vannet og så vidt klarer å holde meg selv flytende.
"Jeg kan ikke svømme." Hikster jeg i det jeg dukker hodet under vann.
Etter bare et par sekunder, griper to sterke armer meg rundt livet og bringer meg opp til vannoverflaten igjen.
"Går det bra med deg?" Spør Logan bekymret og studerer meg.
Jeg bryter ut i latter og dytter han fra meg.
"Det er det du får for å kaste meg ut i vannet!"
Han ler og spruter vann mot meg.
Jeg tar igjen. og det bryter ut en vannkrig som jeg, etter Logan sin mening taper.
...
Da vi kaver oss opp fra tjernet en stund senere er vi begge gjennomvåte og utslitte.
Jeg synker ned i gresset og Logan legger seg ned ved siden av meg.
Vi blir liggende i gresset i stillhet, og jeg har blikket festet på skyene som flyter rundt på den blå himmelen.
"Dette er perfekt."
Logan har blikket festet på himmelen og det bare brystet hans hever og senker seg i et rolig tempo.
"Ja, det er det." Samtykker jeg.
"Jeg skulle ønske at vi kunne bli her for alltid. Ingen fra omverdenen kan nå oss. Ingen bekymringer og forpliktelser. Bare et enkelt liv."
Logan studerer meg og jeg biter meg i leppen og sukker.
"Men det kan vi ikke. Vi må dra tilbake dit å møte virkeligheten. Vi kan ikke gjemme oss her, uansett hvor fristende det er."
Logan legger hendene bak hodet og vender blikket tilbake mot himmelen.
"Vi kan jo late som. At dette ikke er en to dagers tur, men at det er starten på et lykkelig liv."
Jeg nikker.
"Det hadde vært fint."
...
Jeg må ha sovnet.
Da jeg åpner øynene, står solen lavt på himmelen og klærne mine har rukket å tørke.
Trøtt setter jeg meg opp og får øye på Logan som ligger ved siden av meg i gresset.
Han sover også, da jeg rister svakt i han, åpner han øynene og strekker seg.
Jeg reiser meg og henter sekken, mens Logan trekker T-skjorten over hodet.
Logan ser seg rundt.
"Vi bør skynde oss, hvis vi skal rekke frem før det blir mørkt."
Jeg nikker.
"Vi må komme frem før det blir mørkt. Seteren har ikke strøm så vi kommer til å famle rundt i mørke hvis vi ikke rekker frem i tide."
Med det legger vi ut på den siste delen av turen i stillhet.
----------------------------------------------------
Husk å vote og kommentere hva dere syntes om kapittelet.
Bildet øverst er av Logan.
YOU ARE READING
Trust me
Teen Fiction"Mannen stønner og velter over på siden. "Hallo, kan du høre meg!" Denne gangen roper jeg høyere. Jeg legger merke til at han holder den ene hånden presset mot magen, og pusten hans går i hiv, som om han har store smerter. Litt usikker legger jeg...
