Trust me

Kapittel 4

"Hei!" Jeg klapper i hendene og mannen ved siden av meg åpner motvillig øynene som stadig faller igjen. 

"Jeg vet at du har vondt, men du MÅ holde deg våken, ok?" 

Mannen nikker, og presser skjerfet til mormor, som lå bak i bilen mot såret.  

Jeg skvetter til da han sier noe. 

"Jeg heter heter Logan" Får han fram mellom sammenbitte tenner. 

"Hyggelig å møte deg Logan." Sier jeg en anelse sarkastisk i det jeg svinger inn foran landhuset og stanser bilen. 

Regnet har tatt til i styrke og det lyner og tordner om hverandre.

Jeg stålsetter meg før jeg åpner bildøren og går over til passasjersiden. 

Logan prøver å reise seg, og klarer det så vidt med en arm over skuldrene mine. 

Jeg vakler under vekten hans, men på en eller annen måte klarer vi å komme oss opp på verandaen og inn inngangsdøren.

I gangen blir jeg stående å se meg rådvill rundt. 

Hva gjør jeg nå? 

Det åpenbare er at jeg må finne et sted han kan legge seg ned.

Blikket mitt faller på sofaen i stuen. 

"Klarer du å gå litt til?" Peser jeg. 

Til svar begynner Logan å bevege seg mot sofaen, der han endelig kan legge seg ned. 

Han synker ned i de myke putene. 

Raskt legger jeg en pute under hodet hans og vrenger av meg regnfrakken. 

"Bli her." Sier jeg, før jeg forsvinner ut på badet. 

Der åpner jeg medisinskapet og drar fram alt som kan komme til nytte.

Bandasjer, nål, tråd og antibakteriell, før jeg skynder meg tilbake inn i stuen. 

Logan ligger der jeg forlot han, fortsatt med skjerfet til mormor presset mot såret. Skjerfet er nå gjennomtrukket av blod, og jeg må få stoppet blødningen. 

Raskt setter jeg håret opp i en hestehale og steriliserer hendene mine. 

Deretter tar jeg tak i den hvite T-skjorten hans som nå klistrer seg til kroppen, gjennomsiktig av regnet, og drar. 

Den revner med en spjærende lyd og avdekker såret. 

Jeg har kun sett et sår som dette en gang før, da jeg var med mamma på jobb. Da det går opp for meg hva han har fått dette såret fra, må jeg ta meg sammen. 

Dette er ikke tiden for å bli redd. 

Om Logan kommer til å overleve eller ikke kommer an på meg og ingen andre. 

Så jeg biter meg i leppen, før jeg begynner. 

"Dette kommer til å svi." Advarer jeg, før jeg heller den antibakterielle væsken ned i såret. 

Logan spenner alle musklene i kroppen og skjærer tenner av smerte. 

Likevel lager han ikke en lyd. 

Noe som er en stor motsetning til mannen mamma behandlet med den samme skaden. 

"Du må legge deg på siden, så jeg kan se om kulen har gått ut gjennom ryggen din, eller om den fortsatt er inne i deg." Sier jeg. 

Logans øyne møter mine et lite sekund før han nikker. 

Med en kraftanstrengelse får han vippet seg rundt og avslørt den bare ryggen sin.