Trust me

Kapittel 6

Jeg svelger tungt. 

"Så disse menneskene som prøvde å drepe deg. Hva vil de gjøre når de finner ut at du overlevde?" 

Logan drar den ene hånden gjennom det skittenblonde håret sitt og sukker. 

"De kommer ikke til å gjøre noe, for de kommer ikke til å finne det ut."

"Da så." Mumler og reiser meg fra sofaen. 

Logan følger med på meg da jeg går ut i gangen og mot trappen. 

"Hva skal du?" Spør han. 

"Jeg skal se om jeg kan finne noe klær til deg." Sier jeg over skulderen. 

I klesskapet til mormor og morfar går jeg gjennom hyllene til morfar, til jeg finner det jeg trenger. 

Morfar er nok en eller to størrelser mindre enn Logan, men han går alltid i for store klær, så dette bær funke helt fint. 

Jeg finner en marineblå T-skjorte og olabukse som jeg tror vil passe han. 

Nede kaster jeg dem til han og han tar imot. 

"Prøv dette." Sier jeg. 

Han nikker for så og forsvinne ut på badet. 

Jeg sjekker mobilen min for det som må være hundrede gang. 

Det er fortsatt ingen dekning og strømmen ser ikke ut til å komme tilbake med det første. 

Regnet hamrer fortsatt mot vinduene og over himmelen buldrer torden kun avbrutt av et og annet lyn. 

Vi kommer nok til å være sittende fast her, uten dekning og strøm minst en dag til. 

Baderomsdøren går opp og ut kommer Logan iført rene klær. 

For første gang legger jeg merke til at han ikke ser så verst ut. 

Ok, det er en underdrivelse. 

Han ser ut som gresk gud blandet med en surfer. 

Med veldefinerte muskler, brede skuldre og grønne gnistrende øyne. 

Han legger merke til at jeg ser på han og smiler til meg.

Blikket hans vandrer over rommet og han skakker på hodet. 

"Dette er faktisk et veldig fint hus." 

Jeg ler en liten latter. 

"Ja," Sier jeg og nikker enig. "Det er det."

Logan setter seg ned på igjen på sofaen. 

"Så," sier han. "Når skal du fortelle meg noe om deg selv?"

Jeg hever et øyenbryn. 

"Tror du virkelig at jeg kommer til å fortelle en fremmed, som noen forsøkte å myrde, ved å ulovlig skyte han, livshistorien min?" Sier jeg mistroisk. "Jeg burde gå til politiet."

Logan ser litt overrasket ut, men kommer seg raskt.

"Jeg mente ikke hele livshistorien din. Mer som hva du heter, og hvorfor du var alene ute i en slik storm i utgangspunktet. Og når det kommer til politiet vil du ikke ha så mye og si, fordi jeg vil være langt borte."

Jeg hever et øyenbryn. 

"DNAet ditt er overalt, og du vil ikke komme deg særlig langt, før du må oppsøke et sykehus. Du vil nok bli sjokkert da det går opp for deg at ikke alle folketomme veier, er fulle av jenter som er istand til å redde livet ditt på egen hånd."