Den som stod der var...
*Mina*
Helene! Den aller første vennen min. Hun hadde vært der for meg når jeg trengte en skulder å gråte på, men så måtte hun flytte til utlandet. Og da var jeg alene igjen.
Tankene mine ble brutt av at Helene klemte meg. Jeg klemte tilbake. Jeg var så glad for å se henne igjen. Det ble en lang klem.
"Åååå, som jeg har savnet deg og klemmene dine" sa Helene og brøt stillheten. "Unnskyld"
"Jeg er glad for å se deg og Helene. Men hva er det du unskylder deg for?" sa jeg og trakk meg ut av klemmen. Jeg så på henne med et forvirret uttrykk.
"For at jeg dro fra deg." svarte Helene med et trist uttrykk. "Du trengte meg og jeg var ikke her". Hun så trist ut.
"Det går bra Helene. Jeg har jo fått meg en ny venn."
Hun lyste opp da jeg sa det.
"Jeg vet det. Det var han som fikk meg til å komme." Hun smilte stort.
"Hva?? Åå, jeg er bare så glad i han." Helene stirret på meg med et 'blir det noe mer' blikket sitt.
Jeg bare lo og snudde meg, for å gå inn i den lille stua mi. Nala lå der stille. Vanligvis hadde hun jo løpt mot meg når hun så meg, men nå lå hun bare der. Jeg kjente jeg ble bekymret.
"HELENE!! Kom hit nå. Det er noe galt med Nala." Helene kom løpende.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Beklager kapittelet er kort. Håper alle likte det da❤️
YOU ARE READING
Alone
Teen FictionMina. Hva er hun? Enda viktigere. Hvem er hun? Nettopp, det vet du ikke fordi du ikke bryr deg. Hun er alene dagen lang. Hunden hennes, Nala, er den eneste hun har igjen. Foreldrene stiller ikke opp for henne. Hun bor i en kjeller. Kristian stilte o...
