Jeg sluttet å tenke og stelte meg på kanten av brua. Jeg holdt meg bare fast med armene og det var ikke lett å stå. Jeg stod slik i 10 minutter før jeg var på vei til å slippe.
*Mina*
Jeg hørte noen som ropte navnet mitt. Jeg snudde meg ikke.
"Mina?! Mina!! Stopp, ikke gjør det!!" ropte personen. Fort, skjønte jeg at det var Kristian. Han, Allison og gjengen hennes er grunnen til at jeg gjør dette. Jeg vet egentlig ikke om jeg vil, men jeg har liksom ikke noe annet valg. Jeg vil jo ikke leve slik heller.
Jeg sluttet å tenke da Kristian tok hånden sin, på min. Jeg kjente at jeg ble trygg, men samtidig ikke. Han lurte meg og jeg kommer aldri til å tilgi han for det.
"Hvorfor?" Kristian hørtes bekymret og redd ut. Jeg bare så ned på vannet, jeg snart skulle være, død i.
"Hvorfor, Mina? Hvorfor gjør du dette?"
"Skjønner du det ikke?!" ropte jeg til han, uten om å se på han. "Skjønner du ikke at jeg trodde vi var venner og kanskje mer enn det? Jeg elsket deg, Kristian. Men nå...vet jeg ikke lenger."
Han så ned på bakken.
Jeg kom meg ut fra grepet han hadde på hånden min.
Jeg sklei. Uten at jeg tenkte meg om, skrek jeg da jeg sklei. Jeg mistet grepet på den andre armen. Og beina fulgte bare med resten av kroppen, som var på vei ned i vannet.
'Nå dør jeg' tenkte jeg....
*****
Beklager for kort del! Men jeg håper dere likte den uansett. 😘 tusen takk til alle som leser og stemmer. ❤️ loveya all my bebs❤️❤️
YOU ARE READING
Alone
Teen FictionMina. Hva er hun? Enda viktigere. Hvem er hun? Nettopp, det vet du ikke fordi du ikke bryr deg. Hun er alene dagen lang. Hunden hennes, Nala, er den eneste hun har igjen. Foreldrene stiller ikke opp for henne. Hun bor i en kjeller. Kristian stilte o...
