Alone

Alone-Del6

*Mina*

Jeg var fortsatt sinna etter det med Allison. Bare trynet hennes gjør meg sint og jeg får bare så lyst til å slå henne rett ned. Jeg prøvde det en gang, men da endte jeg opp med melding hjem og igjensitting hver dag i en uke. Kjipt.

Nå som helgen er over, er det skolehelvete igjen. Æsj... Det jeg gruer meg mest til er nok å se Allison igjen. Men jeg gleder meg til å se min eneste venn igjen, Kristian, igjen da. Han hadde vært på Cup hele helga. Han dro på fredag kveld og kom hjem igjen på søndagkveld.

Jeg hadde kommet meg til skolen. Nå stod jeg ved skapet mitt. Det var masse bøker med masse skrift på inne i skapet mitt.

Jeg hadde hentet bøkene jeg trengte til timen. Jeg snudde meg, men så ned i bakken. Jeg begynte å gå. Det jeg ikke merket var at det kom en person fra motsatt retning. Jeg så skoen hennes. Den var rosa. Jeg så den bakfra, siden hun tydeligvis gikk bakover. Vi kræsjet inn i hverandre.

Jenta skrekk da vi kræsjet. Jeg var helt stille.

Jeg reiste meg opp igjen uten å se på jenta, men noen av vennene hennes stoppet meg fra å gå. Jeg skjønte fort at den var Allison jeg hadde kræsjet med.

"Å nei..." skrek jeg inni meg. "Dette kan aldri gå bra."

Jeg hadde helt rett i det. Hun kom mot meg med raske skritt. Hun hørtes sint ut. Hun tok tak rundt nakken min og dro meg ned i bakken. Jeg landet på ryggen og slo bakhodet i bakken når jeg landet. Det siste jeg hørte var, "hva er det som skjer her Allison?! Rektors kontor NÅ!!". Så ble alt mørkt.

*noen timer senere*

Jeg våknet opp i et hvit rom. Først var jeg redd, men så så jeg Kristian sitte ved siden av meg og sov. Jeg ble roligere når jeg så han. Han var min eneste venn, så han er nok den som betyr mest for meg, etter Nala.

Jeg lå hodet ned på putta igjen og sovnet.

*flere timer senere*

Jeg våknet opp igjen. Denne gangen var ikke Kristian her. Det lå en lapp der og det stod:

-er nok ikke her når du våkner, måtte på kamp. Kommer så fort som overhode mulig. Jeg har med en liten eller kanskje stor overraskelse til deg. -Kristian

*Kristian*

Kampen var endelig ferdig og jeg var på vei hjem. Jeg skulle bare ta meg en kjapp dusj, hente overraskelsen til Mina og dra tilbake på sykehuset.

*30 minutter senere*

Jeg var på vei til Mina med overraskelsen hennes. Jeg hadde tenkt veldig på det at hun ikke har noen andre enn meg akkurat nå. Så jeg bestemte meg for å se på internettet for å se om hun hadde noen andre som hun ikke viste om. Jeg fant en, storebroren hennes, som hadde blitt adoptert bort da hun var kjempeliten. Jeg kontaktet han og han sa at det var han. Petter heter han. Petter bor ikke langt unna heller så jeg skulle ta en taxi for å hente han. Mina har ingen aning om hvem det er, så jeg gleder meg til å se reaksjonen hennes når hun ser han.

*10 minutter senere*

Jeg hadde hentet Petter og nå var vi på vei til sykehuset.

Vi stod utenfor rommet der Mina lå. Jeg ba Petter om å vente utenfor.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Bestemte meg for å lage et langt kapittel, siden jeg ikke har vært så veldig aktiv i det siste. 😘

Elsker dere.😍❤️