Alone

Alone-del9

*Mina*

Vi satt på venterommet hos dyrlegen. Nala lå på fanget mitt og sov. Hun sov ikke godt, det kjente jeg. Hun beveget på seg. Mye. Og det bekymret meg.

Hva skjer med henne? Kommer jeg til å miste henne? Blir hun frisk?

Disse spørsmålene kranglet, oppe i hodet mitt, med fornuften min. Helene satt ved siden av meg. Kristian kunne ikke komme, for han skulle spille en av de hersens fotballkampene. Vel vel, glad jeg har Helene da.

"Hvor lenge skal du være her?" spurte jeg. Hun skjønte ikke helt hva jeg mente. "Jeg mener her, i Norge, liksom da?" sa jeg med et smil om munnen.

"Oja. Haha!" sa hun. "Jeg dra hjem til London om to dager, altså på lørdag." sa hun og så litt trist ut.

Jeg klemte henne. Dyrlegen kom ut i venterommet.

"Mina og Nala?" sa han og så ut i rommet. Jeg reiste meg. Helene skulle sitte der mens jeg var der inne med Nala.

Jeg løftet Nala opp slik at hun lå i armene mine mens jeg gikk mot dyrlegen.

"Hallo" sa han. "Hva feiler det hunden din?"

"Hei. Vel egentlig så vet jeg ikke. Hun lå bare der, spiste ikke, drakk ikke. Bare lå der. Jeg ble bekymret, så jeg tok henne med hit og håpte du kunne hjelpe Nala."

"Mhm" sa han. "Vel, dette er en vanlig sykdom hos hunn hunder. Eller egentlig så tror jeg ikke at hun er syk."

Jeg så forvirret på han.

"Er hun sterilisert?" spurte dyrlegen.

"Nei, jeg tror ikke det."

"Da ser det ut som om Nala skal få valper." sa han og hørtes glad ut. "Men husk at du må passe godt på henne. Hvis hun skulle kommet i slosskamp, må du få henne vekk og ikke gå så fryktelig lange turer." Jeg nikket og gikk ut av rommet. Helene reiste seg.

"Så??? Hva er galt med Nala?" Hun så nysjerig ut.

"Vel...egentlig ingenting, det er bare det at hun skal få VALPER!" jeg ropte nesten når jeg sa det.

"Da kan vi vel dra hjem da."

Jeg nikket.

•••2 dager senere•••

Helene skulle reise hjem i dag. Vi var allerede på vei til flyplassen. Vi tok en taxi, siden ingen av oss kunne kjøre. Jeg fylte snart 16, så da kunne jeg begynne å øvelseskjøre. Men samma det. Akkurat nå tenker jeg mest på at Helene, min aller beste venn, må dra fra meg igjen. Det var en grusom følelse.

•••tre timer senere•••

Helene var på vei tilbake til London og jeg sitter hjemme i kjelleren min, alene, som vanlig. Jeg satt og tenkte på hva jeg hadde gjort med livet mitt og hvordan jeg skal fikset det.

Hva har jeg gjort med meg selv? Hvorfor blir jeg mobbet? har jeg gjort noe galt mot dem kanskje? Nei, ikke som jeg kan huske. 

Jeg tror jeg overtenkte litt, for nå fikk jeg vondt i hodet. jeg fortsatte å tenke selvom jeg hadde sykt vondt i hodet.

Hvordan kan jeg stoppe det? Kommer jeg noen gang til å bli lykkelig? Eller? Nei, jeg tviler på det. Jeg har jo ikke familie, som bryr seg om meg, og bare to venner. Kristian og Helene. Oja, jeg holdte på å glemme Nala! Hvordan er det mulig? Wow, jeg er dum...

Lenger kom jeg ikke, før tankene mine ble brutt av at en dør gikk opp og at en mann kom inn. Jeg kjente han ikke igjen med en gang, men da han snudde seg og vinket til noen, så jeg det. Hans, kjæresten min på barneskolen. før jeg fant ut at han var utro med Allison.

Jeg bare satt stille i sofaen min, mens den ''populære'' gjengen kom inn i kjelleren min. De holdte på å dæve av latter da de så hvordan jeg bodde. Om de bare viste. Tenkte jeg, mens Allison kom inn i stua mi med Hans ved siden av seg. Æsj! tenkte jeg og stirret stygt på Allison. 

*Allison*

Hvordan er det hun bor? En liten kjeller? herregud, for en taper! haha. 

''Hva gjør dere her?'' sa ''kjære'' Mina. 

''Gjett a?'' hun så rart på meg. jeg sukket. ''Kristian sa det til oss.''

''h-hva?'' sa hun og fikk tårer i øynene. jeg brydde meg ikke. Jeg gikk bort til de andre og sa at de bare skulle begynne å lete etter ting vi kunne ta eller ødelegge.