Breaking Free

Kapittel 1: Flykten

* 13 år senere*

Jeg så meg beskymret over skulderen. Ingen der. Ok, da hørte jeg vel ikke noe likevel...

Jeg spurtet de siste meterene bort til det høye gjæret og startet å klatre.

Gjæret må ha vært minst 5 meter høyt! Og på toppen var det selvfølgelig piggtråd...

Det er på dager som denne jeg skulle ønske at jeg kunne fly, eller i det minste telepotrere meg selv. Men neida, jeg kan bare høre og lukte utrolig mye bedre enn vanlige mennesker...

Plutselig hører jeg rop bak meg og setter opp farten et par hakk. Folk roper og skriker i munnen på hverandre, og sier ting som: "Ikke skyt henne!" eller "Etter henne!".

Jeg smiler litt for meg selv, når jeg ser bak på dem. Det ser jo ut som en kaotisk maurtue! Så kommer jeg på at jeg har stoppet. Stoppet. Stoppet! Og p på toppen av gjæret! Jeg tar sats og hopper ned fra gjæret.

Perfekt landing.

Jeg er raskt på beina igjen og løper for harde livet mot skogen. Dette er min eneste sjangse til å komme meg bort. Min eneste sjangse for å IKKE bli et forsknings objekt, eller hva de nå enn kaller det.

Med en gang jeg er inne blant trærne, hopper jeg til side og skifter retning. Det fortsetter jeg å gjøre ca hver 5. meter.

Etter en stund finner jeg et tre jeg klatrer opp i. Her skal jeg nok være trygg for natten. Jeg må bare være trygg her! Hvis ikke kommer jeg til å dø, bokstavelig talt. Jaja, nå må jeg bare få meg litt søvn, så fortsetter jeg på ferden imorgen...

Etter en stund klarer jeg ikke lenger å holde øynene oppe, og et gjesp unnslipper leppene mine. På tide å sove, sier jeg til meg selv mens jeg legger meg til rette oppe i treet, og klarer ikke å holde borte et lite smil.
Noe jeg sjeldent klarer.
---------------------------

Beklager kort kapittel, men starten er alltid litt vanskelig, vertfall ifølge meg. Men uansett så håper jeg dere liker første kapittel og vil fortsette å lese.

Neste kapittel vil bli lengre, forhåpentligvis mye lengre, men vi får se.

Beklager skrivefeilene.
Kommentarer betyr mye!

Klem Neliiia❤️