Breaking Free

Kapittel 6: Drapet

Vi snudde oss rolig rundt. Tenk at han hadde komt seg på igjen! Denne gangen var det vertfall vi som hadde en pistol. Ikke at det hjalp så mye, for når Jeremy tok opp pistolen og siktet på han, tok han fram to pistoler fra jakka si.

"Nemen, se hvem vi har her. Det søte kjæresteparet!" Et ekkelt glis formet seg om munnen hans, og jeg hadde en følelse om at jeg viste hva han ville gjøre nå.

"Håper dere har hatt en fantastiks stund sammen, for dere vil ikke få det igjen!" Skrek han mot oss, og øynene hans ble helt svarte. Jeg hoppet mot Jeremy og dyttet han på bakken/gulvet akuratt i tide. Han hadde nemelig planer om å skyte oss, noe jeg så på han.

Jeg tok pistolen ut av hånda på Jeremy og reiste meg opp mens jeg siktet på mannen, som jeg ikke hadde peiling på hva het.

"La oss være i fred! Vi har ikke gjort noe mot dere!" Stemmen min var uheldigvis ikke så selvsikker som jeg ville, noe han tydligvis bare var såååå søtt.

Han flyttet pistolene fra meg, mot Jeremy. Jeg kjente panikken vokse. Han ville drepe Jeremy rett foran øynene mine! Men han kom aldri så langt, for akuratt i det han skulle trykke på avfyreren, ble han truffet av en kule og falt bakover, ned i vannet. Og der ble han liggende livløs.

Jeg datt ned på knærne og brast ut i gråt. Jeremy var rask med å legge armene sine rundt meg og si at alt gikk bra. Men det gjorde det ikke... Jeg hadde nettopp drept en person! En som levde, pustet, hadde en familie, et liv! Jo mer jeg tenkte på det jo mer presset tårene på. Jeg fattet det bare ikke... Han skulle til å drepe Jeremy, og sikkert meg etterpå, men likevel.

"Slapp av, ok? Du gjorde det rette, du reddet oss jo, begge to. Men kom nå, vi stikker." Han smilte det fantastiske smilet sitt mens han hjalp meg opp og jeg kjente meg med ett litt bedre.

Jeg satte meg på et lite sete som egentlig var ment for den som styrte båten og prøvde å slappe av og ikke tenke på det som nettopp skjedde. Men jeg klarte ikke å få det ut av hodet... Øynene hans når jeg traff han, måten han falt på, følelsen av anger jeg fikk i det jeg skjøt... Jeg kunne aldri se på meg selv på samme måte igjen. Jeg var blitt en morder. En som hadde drept et menneske!

Jeg klarte ikke å holde tårene inne, men jeg prøvde å hindre at Jeremy skulle merke det, for jeg ville bare bort herfra. Bort fra alt. Verden, folkene, minnene, alt. Men det gikk ikke... Det eneste jeg kom meg bort fra var det stedet. Noe som ikke kom til å hjelpe særlig mye. Men samme det... Jeg hadde enda Jeremy, og ingenting hadde vært verre enn å miste han...
---------------------------
Beklager så kort kapittel, men kom ikke på noe mer å skrive her, så det blir en liten natt-oppdatering siden klokken er ca halv tolv.

Men tusen takk til så mange lesere, dere betyr så mye mer enn dere aner!❤️❤️❤️

Og, siden dette kapittelet ble så kort, vil det neste bli det lengste hittil! Og kanskje en slags feiring for at jeg har fått 100 lesere? Hvem vet?

Stor klem Neliiia❤️