Breaking Free

Kapittel 7: Fortiden blir til nåtiden

Tusen takk til nesten 400 lesere!!

Beklager at jeg ikke har fått oppdatert på en stund, men det har tatt så lang tid fordi jeg rett og slett bare ikke orket å sette meg ned å starte. Men nå er den her! Så kos dere❤️

-----------------------------------

Jeg stod og lente meg mot et tre mens jeg så bort på Jeremy. Han holdt på å dekke til båten med noen greiner. Noe han var flink til, utrolig nok.

Han la den siste greina over båten, og fra her jeg stod kunne jeg ikke se at det var en båt der, så det var bra, tror jeg?

Jeremy kom bort til meg og la armene sine rundt meg og kysset meg forsiktig.

"Hva var det?" Spurte jeg med en litt fornærmet stemme, men jeg klarte ikke å holde smilet tilbake. Og han skjønte fort at jeg bare tullet, og at jeg egentlig bare var glad for at han gjorde det.

"Jeg vet ikke, det var vel bare tanken på at jeg når som helst kan bli fratatt muligheten til å gjøre det igjen som skremte meg litt. Og som fikk meg til å skjønne at jeg må gjøre det så ofte jeg kan..."

Han så meg dypt inn i øynene og kysset meg en gang til. Og når han trakk seg fra meg, kjente jeg en tåre trille nedover kinnet mitt, og jeg var rask med å tørke den bort. Så jeg slapp å høre noen spørsmål fra Jeremy om den...

Han tok armen min, og dro meg med innover i skogen. Og etter at vi hadde gått et stykke, snudde han seg mot meg og mimet "det kan være farlig her, så vær stille" med leppene og avsluttet det med å legge pekefingeren over munnen sin for å være sikker på at jeg forstod. Som om jeg ikke skjønte det... Men uansett så nikket jeg bare til svar før han snudde seg igjen og gikk videre, med meg rett bak.

***

Timene gikk og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg hadde snublet, men jeg hadde fått skrubbsår over hele kroppen, så det må ha vært en del ganger. Og jeg var trøtt, sliten, kald og så utrolig lei av denne skogen! Noe Jeremy merket siden jeg gikk senere og senere og senere.

Etter enda noen timer var jeg så lei at jeg bare satte meg rett ned. Jeg trakk beina inntil meg og la armene rundt dem.

Jeremy gikk noen meter til før han merket at jeg hadde stoppet... Sikkert fordi det ikke var noen som falt, sukket eller klaget bak han lenger.

Han kom bort og strakte den ene hånden mot meg. Jeg så bare opp på han med et irritert blikk.

"Hva?" Kom det fra han, og det virket som om det ikke bare var jeg som var trøtt og sliten...

"Jeg går ikke et skritt til!" Nesten ropte jeg mot han, med en tone som kom ut surere en jeg hadde tenkt.

"Kom an, Mel..." Sa han prøvende, men jeg ristet bare på hodet...

"Vil du virkelig bli sittende her, for Gud vet hvor lenge?"

"Ja, så lenge jeg slipper å gå et skritt til." Kom det sukkersøtt, og ganske så fornøyd fra meg.

"Ok, vi får vinne et sted å sove da, så kom, vi..." Lenger kom han ikke før jeg tilføyet at jeg ikke kom til å ta et skritt til.

Han kom bort til meg, og løftet meg opp.

"Hvis du ikke går et skritt til..." Sa han med en så overlegen stemme at jeg ikke klarte å skjule et smil. "Så får du sitte på ryggen min intill videre." Avsluttet han, og i øyekroken skimtet jeg et smil dukke opp i ansiktet hans, og jeg viste at han var så stolt over ideen sin.

Men jeg gjorde som han sa, og før jeg viste ordet av det, hadde han funnet en hule vi kunne sove i. Og så fort han la meg ned, sovnet jeg.

***