Breaking Free

Kapittel 5: Svøm for harde livet

Jeremys hånd fant veien til ansiktet mitt og tørket bort den ene tårenen som rant nedover kinnet mitt. Og et smil kom til syne i ansiktet mitt.

I en lang stund ble vi sittende å snakke. Gikk liksom inn i vår egen lille boble og glemte alt annet en hverandre. Så helt ut av det blå, hørte vi skudd, og vi var tilbake til virkeligheten.

"Kom, vi må bort herfra nå!"

Jeremy tok et hardt grep om armen min og dro meg med ut i vannet.

"Vent litt. Skal vi svømme!?" Jeg kjente panikken stige...

"Ja, er det noe problem? Det er liksom den eneste måten å komme oss herfra..."

Hvordan skulle jeg klare å si det. Jeg har helt siden jeg var liten hatt vannskrekk, og jeg har aldri klart å svømme skikkelig. Og hendelsen tidligere i dag, hjalp ikke akuratt. Og uansett så begynte det å bli mørkt.

"Kan vi ikke overnatte her, så kan vi snakke om det i morgen? Da brenner det kanskje ikke under hele tatt lenger, så kan vi ta den veien? Vær så snill." Jeg satte opp mitt søteste smil, og blunket med øynene. Han sukket, og jeg viste jeg hadde vunnet.

"Tusen takk. Du er bare best!" Sa jeg mens jeg hoppet mot han og ga han en stor bamseklem.

Han klappet meg forsiktig på hodet, og sa at han tok første vakt denne gangen. Før han plantet et lett kyss på kinnet mitt.

En varme bredte seg ut inni meg, og jeg hoppet opp på land igjen og la meg ned i sanden for å sove. Jeremy kom og satte seg ved siden av meg og strøk meg over håret.

"Du er helt trygg nå. Ingen får skade deg så lenge jeg er her..."

*Neste dag*

Jeg våknet av noen fugler som kvitret. Jeremy hadde sovnet ved siden av meg, noe som ikke var så overraskende med tanke på alt som skjedde i går.

Men nå var det en ny dag med nye muligheter! Jeg satte meg opp og gjespet.

Langt der borte i horisonten kom sola til syne, og himmelen ble dekket av alle mulige, vakre farger. Jeg ble sittende og bare se over sjøen, lure på hvor den førte og hva den skjulte.

Og etter en stund begynte også Jeremy å våkne.

"Hei..." Kom det trøtt fra han, og jeg kunne ikke la være å le litt.

"God morgen, kjekken" smilte jeg tilbake og gav han et lite kyss. Han satte seg opp, men ble ikke sittende lenge.

"Klar for å svømme?" Kom det fra han når han nådde vannkanten.

"Jeremy... Det er noe jeg må fortelle deg..." Begynte jeg usikkert.

"Kjør på" var det eneste han sa. Han snudde seg ikke en gang, og jeg merket at jeg ble litt irritert.

"Jo, altså... Jeg har vannskrekk og kan ikke svømme skikkelig."

Dette fikk han til å snu seg, og jeg vet ikke hvorfor, men jeg ventet bare på at han skulle kjefte på meg. Men i stedet kom han bare bort og gav meg en klem.

Etterhvert når han trakk seg fra klemmen fåreslo han at vi brukte litt tid her til å øve, noe jeg ble veldig glad for.

Han tok hånda mi og gikk mot vannet, og jeg fulgte villig etter.

"Ok, vis meg hva du kan" kommanderte han, og jeg merket at jeg ble varm i kinnene. Noe også han så, for han kom bort til meg og ka leppene sine på mine.

"Du trenger ikke å være flau, alle må lære det en gang."

Jeg tok meg sammen, og viste det lille jeg kunne. Alt jeg fikk i respons var at han hadde forventet mindre. Og selv om det sikkert var ment som et kompliment, kunne jeg ikke noe for å ta det til meg.

Men timene gikk, og jeg ble bedre og bedre. Og litt ut på dagen, var jeg faktisk klar til å svømme ut på det åpne hav.

*Noen timer senere*

Vi hadde nå svømt i en del timer, og jeg begynte å bli både sliten og kald. Det virket det som om Jeremy også var. Men vi kunne ikke komme oss inn til land med det første, for det nærmeste vi kom land, var stranda vi forlot tidligere.

"Kanskje vi treffer noen med en båt?"

Jeg hørte på stemmen hans at spørsmålet for det meste var for å holde motivasjonen vår oppe.
Men ikke at det hjalp. Vi viste nemlig begge, at med mindre det skjedde et mirakel var sjansene våre til å overleve små.

Vi fortsatte bare å svømme, for hva mer kunne vi gjøre? Ingenting. Noe som plaget meg litt. Vi burde bare blitt litt lengre på stranda og gått videre i skogen når brannen hadde gitt seg, men jeg vet godt at vi ikke kunne det. Det var alt for nært forskningssenteret. Og når jeg først nevnte forskningssenteret, eksploderte ikke det? Var det ikke det som startet den forbaskede brannen? Jo, det må det ha vært.

Tankene mine ble avbrutt av lyden til en båtmotor. En båtmotor! Jeremy hadde også hørt den, for øynene hans lyste opp.

En liten speedbåt kom til syne og Jeremy begynte å veive med armene for å få den til å komme hitover. Jeg skulle gjort det jeg også, men jeg var fortsatt ikke 100% trygg i vannet.

Når båten kom nærmere hørte vi skudd, og etterhvert begynte det også å spurte rundt oss der de traff.

Jeremy hadde svømt rett bort til meg når vi hørte skuddene, og jo nærmere båten kom jo mer dekket han meg.

"Svøm. Jeg har en plan, men da må du svømme og la dem ta deg vis de kommer såpass nærme, ok?"

Jeg nikket. Orket ikke å si noe, for jeg begynte å bli litt kvalm. Men jeg gjorde som han sa, og svømte for harde livet bort fra Jeremy. Jeg hørte at han ropte på meg, men når jeg snudde meg så blunket han så jeg tippet det var en del av planen.

Når jeg kom langt nok bort fra Jeremy, fulgte de i speedbåten etter meg, og det virket som om de hadde glemt Jeremy. Noe jeg tippet var bra.

De kom fort bort til meg og prøvde å dra meg opp, men jeg ville ikke gjøre det enkelt for dem.

Det var to stykker i båten. To menn. Han ene styrte båten, han andre satt fremme på båten med en pistol. Men siden de hadde nådd meg hadde han lagt fra seg pistolen, og lå bøyd over kanten.

Jeg gjorde alt jeg kunne for å hindre han i å ta meg. Jeg bet han i armen og hånda når han prøvde å holde meg for munnen. Og jeg dykket under vannet når han kom litt langt utenfor kanten i håp om at han skulle falle uti vannet. Men det eneste som falt uti var pistolen hans når båten plutselig tok en brå sving.

På den ene siden av båten så jeg han som hadde styrt båten ligge bevisstløs i vannet, mens Jeremy stod i båten og kom mot han som var med meg.

Jeg hadde klart å få tak i pistolen, og siktet mot han og sa at han skulle hjelpe meg opp. Heldigvis gjorde han som jeg sa, og han merket ikke Jeremy før etterpå, når han slo ham i ansiktet slik at også han falt i vannet, bare at han var ved bevissthet.

"Du gjør ikke henne noe når jeg er i nærheten, dust! Da skjer dette." Ropte Jeremy og gikk bort til rattet det man styrte båten fra. Jeg følgte etter og stilte meg bak han, mens jeg la armene mine rund magen hans og hodet mitt på skulderen hans.

"Hvem var de?" Spurte jeg.

"De to andre som kidnappet deg, noe jeg bare må si at jeg er så utrolig lei meg for at jeg var med på." Fikk jeg til svar. Men han viste godt at jeg alt hadde tilgitt han, men jeg var glad han sa det fordeom.

"Bare start båten og kjør, før de kommer seg på båten igjen." Hvisket jeg inn i øret hans, men før jeg fikk et svar, hørte vi noen bak oss si: "Gjett hvem?" Og vi viste med det at det var for sent...