Breaking Free

Kapittel 2: Mareritet er i gang

Jeg våknet av en solstråle som landet i ansiktet mitt. Øynene mine ble store når jeg så rundt meg... Jeg var flere meter over bakken! I ET TRE! Jeg grep tak i den nærmeste grenen jeg fikk tak i for ikke å ramle ned. Så kom minnene fra dagen før strømmende. De kidnappet meg...

***

Jeg hørte Minni bjeffe nedenfra. Hva nå? Jeg la fra meg boken, gikk av senga, og hoppet ned trappen.

"Minni, slutt å bjeffe" sa jeg rolig jeg klarte til henne mens jeg klappet henne forsiktig på hodet. Hun stoppet ikke, noe som var veldig uvanlig for henne.

I neste sekund tok noen en sekk -eller hva det nå enn var- over hodet mitt og stappet meg ned i den. Jeg begynte å skrike av ren refleks. Jeg sparket og slo rundt meg i håp om å treffe de som gjorde dette mot meg, men uten hell. Så kom jeg på det, at jeg kunne jo bare teleportere bort sekken!

Jeg lukket øynene og gikk dypt inn i meg selv. Dette måtte bare funke. Jeg satt bare å ventet på å falle i bakken, men ingen ting skjedde. Hadde jeg mistet evnene mine? Jeg kunne ikke ha mistet dem, ikke nå! Nå som jeg trengte dem mest av alt!

Jeg lukket igjen øynene og gikk igjen dypt inn i meg selv, slappet helt av. Plutselig falt det blonde håret mitt ned langs skuldrene, mens hårstrikken jeg nettopp brukte til å samle håret mitt i en høy hestehale, dukket opp i hånda mi.

Jeg hadde enda kreftene! Så hvorfor fikk jeg det ikke til med sekken?

Så hørte jeg stemmer. Stemmer som tilhørte 3 menn i 20-30 årene hørte det ut som, men det var ingen jeg kjente igjen. De snakket om at de måtte gi beskjed til "Sjefen" om at de fikk tak i meg og at de var på vei. Hvor viste jeg ikke, for det sa de ikke noe om...

Så ble tankene mine avbrytt av en av mennene. Han åpnet sekken og tok meg ut og slengte meg på lasteplanet til en pickup. De kanelbrune øynene hans møtte mine, men de så fort bort igjen.

"Er dette henne Sjef?" Spurte han, mens han så ned i bakken. 

Han var så søt, så uskyldig på en måte. Han står der og ser ned i  bakken med hendene bak på ryggen, og... Melissa! Skjerp deg! Denne gutten kidnappet deg nettopp og så sitter du her og synes han er søt og uskyldig? Han er kanskje søt, men alt annet en uskyldig! Ha..

Så ble tankene mine avbrytt av en mørk stemme til høyre for meg, så jeg kjente så alt for godt. Og for første gang siden jeg kom ut av den der ekkle sekken, tok jeg blikket av han med de kanelbrune øynene.

"Test henne og se" kom det uintressert fra mannen som sto der. Pappa. Faren min.

Tårene startet å renne nedover kinnene mine når det gikk opp for meg. Faren min hadde nettopp fått noen til å kidnappe meg. Hvorfor?

Gutten med de kanelbrune øynene kom bort til meg med en kniv i hånda.

"Unskyld..." kom det beklagende fra han og jeg så tårene han hadde i øynene.

Det tok noen sekunder før jeg reagerte, men når jeg først gjorde det, gjorde jeg det for fult. Jeg sparket, slo, skrek, gråt... Jeg fikk rett og slett et slags annfall. For det første fordi noen kom mot meg med en kniv, og for det andre fordi jeg nettopp hadde sett faren min igjen etter alle disse årene. Han hadde sagt at han måtte reise for å forske på noe, men at vi kom til å se hverandre igjen på det rette tidspunktet. Nå forstod jeg hva han mente...

Jeg hoppet opp på beina og hopppet av pickupen og løp rett inn i armene til pappa. Han stivnet helt, av noe jeg tippet var av overraskelse. De andre som sto rundt oss stod bare der med store øyne. Jeg kjente tårene presse på, igjen, bare for fult denne gangen. Så ut av det blå dyttet han meg bort fra seg og alt ble svart.

***

Det eneste jeg husket etter det var at jeg våknet i et rom som lignet på en fengselcelle og at jeg rømte, eller stakk av og endte opp her. I toppen av et tre, noe som på en måte kan være litt komisk.

Jeg klarte ikke å holde tilbake et smil og en liten latter av tanken, men tårene hadde jeg heller ikke klart å holde tilbake... Kanskje jeg bare skulle bli her oppe i treet inntill videre?

Nei, jeg må komme meg videre. I ca 1 minutt sitter jeg helt rolig og holder pusten, bare for å være sikker på at ingen følger etter meg. Det positive med å ha en ekstraordinær hørsel. Jeg tar meg sammen og begynner å klatre ned fra treet.

Når beina mine treffer bakken begynner de automatisk å løpe. Løpe for harde livet. Jeg tenker ikke over at jeg løper, jeg bare gjør det. Alle tanker og beskymringer forsvinner ut av hodet, og jeg blir fylt med en glede jeg kun får når jeg løper. Et stort smil dukker opp i ansiktet mitt, og jeg setter opp farten.

"Dette er fantastisk!" Skriker jeg ut og stopper i en liten åpning. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg begynner å ta noen små piruetter. Rundt og rundt. Igjen og igjen.

I sekundet som følger, bråstopper jeg. Jeg hørte noe, jeg er helt sikker. Og det var ikke noe man vanligvis hører i en skog. Der var det igjen! Jeg snur meg fort rundt. Ingenting der. Der var lyden enda en gang, bare denne gangen var den mye nærmere.

Pulsen min stiger, og hjertet mitt banker minst 20 ganger fortere enn vanlig! Panikken begynner å ta over. Dette kan ikke skje! De kan ikke finne meg igjen. Det kan de bare ikke!

Jeg stopper helt opp og masserer tinningen i noen sekunder før jeg kommer på min brilliante idè fra i går kveld. Jeg kan klatre opp i et tre! Jeg spurter mot det nærmeste og starter å klatre med det samme. Heldigvis! For etter bare noen sekunder kommer gutten med de kanelbrune øynene ut fra trærne.

"Kom frem Melissa! Jeg vet godt at du er her..."

Han sniker seg rund og ser i alle retninger.

"Kom frem, kom frem... JEG vil deg ikke noe vondt."

Han ler litt av seg selv. Merker sikkert hvor dum han ser og høres ut der nede. Jeg klarer ikke å holde meg, jeg heller, så en liten latter unslipper leppene mine.

Øynene hans blir med ett vidåpne og han retter seg opp. Han skulle bare vist hvor dum han ser ut! Jeg klarer ikke å holde det inne lenger. En høy latter kommer fra meg og jeg mister balansen. Jeg får panikk og prøver å gripe tak i noe, men det er ikke noe der. Jeg kjenner kroppen min falle ned fra treet og mot en harde, kalde bakken.

Jeg treffer den med et smell, og gutten snur seg med ett mot meg. Ferska...

"Endelig fant jeg deg!"