Breaking Free

Kapittel 3: Brannen

En enorm smerte slår gjennom meg, og for en liten stund sliter jeg med å puste. Han kommer nærmere og nærmere, og jeg prøver forgjeves å klatre opp i treet igjen.

Når han står helt inntil meg tar han frem en pistol og retter den mot hodet mitt. Jeg lukker øynene og venter på at alt skal bli svart for alltid, men ingenting skjer. Forsiktig åpner jeg øynene igjen og ser bort på han. Han sliter. Jeg ser det på han at han egentlig ikke ville drept en flue, men han blir tvunget til det.

Han ser på meg, litt overrasket egentlig. Hvorfor aner jeg ikke. Han tar pistolen bort fra hodet mitt, men holder den likevel rettet mot meg.

"Så... Em... Du er... Em... Datteren til professor... Em... Danielsen?"

Jeg holder blikket hans, og ser hvor nervøs han er. Jeg sverger på at han kunne kollapse rett foran meg, her og nå, men han blir stående.

Øynene hans blir bare mer og mer nervøse for tiden som går, uten at jeg sier noe. Men de er så vidunderlige! Jeg legger hodet mitt litt på skakke og ser drømmende inn i øynene hans, mens jeg lener meg mot treet jeg nettopp satt i.

Med ett knipset han rett foran øynene mine og jeg er tilbake i virkeligheten.

"Er du datteren til professor Danielsen!?" Nesten spyttet han mot meg. Skal si han plutselig ble selvsikker. Men jeg nikker til svar. Vil ikke risikere at han blir enda mer irritert. Øynene hans er fortsatt litt nervøse, så han er nok ikke helt 100% så selvsikker som han vil ha det til.

Jeg smiler litt ved tanken, og han tar raskt et hardt grep om overarmen min.

"Ikke gjør narr av meg!" Skriker han inn i øret mitt, og alle følelser har forsvunnet fra de fantastiske øynene hans.

Jeg blir litt paff der jeg står, men mest av alt, merker jeg at jeg blir litt småredd. Hva vil de egentlig med meg? Jeg kjenner noe varmt og vått renne nedover kinnet mitt og finner fort ut at det er en tåre. Jeg bruker den ledige hånden min til å tørke den bort. Han skal liksom ikke se meg gråte! Flere tårer triller nedover kinnene mine, men nå er det han som tørker dem bort.

"Slapp av, du trenger ikke å gråte. Professor Danielsen, eller professor, som vi sier, vil la deg gå når han har funnet ut hva som gir deg disse kreftene, og uansett så er han faren din. Han vil aldri såre deg!"

Jeg ser opp på han, og spør rolig hva han heter.

"Jeremy" sier han med et lite smil, og jeg kjenner at jeg blir litt mer avslappet. "Og du er Melissa, ikke sant?" Jeg nikker kort og smiler forsiktig.

Med ett slipper han armen min og sier at jeg skal følge etter han.

"Vi har en ca to dagers lang tur tilbake, så vi blir nødt til å sove her ute i natt. Vi må bare finne det rette stedet... Hvor var det du sov i natt egentlig?"

"I et tre" sier jeg fornøyd med et smil om munnen. Stemningen mellom oss har virkelig lettet de siste minuttene, og jeg føler meg faktisk lykkelig, noe som føles som jeg ikke har vært på lenge, selv om det bare er 3 dager siden jeg satt og leste i senga mi.

Helt ut av det blå hørte vi plutselig et skudd, etterfulgt av et til, og enda et til. Jeremy grep om armen min, enda en gang, og løp. Jeg derimot, snublet bare fremover.

Et nytt skudd ble avfyrt, og nå fikk Jeremy panikk. Han viste det ikke, men jeg så det i øynene hans. Jeg brukte tydeligvis for lang tid, for Jeremy løftet meg plutselig opp og løp videre med meg i armene. Jeg lente hodet mitt mot brystet hans og prøvde å slappe av. Prøvde å finne ut hva som skjedde, men uten hell.

"Vi kommer til å finne dere!"

"Du er død når vi finner deg!"

"Pass godt på jenta di, for finner vi henne uten deg, dør dere begge!"