Oppvåkning - Oppfølger til Engel

To hundre og elleve dager

~Adelie~

Fingrene mine verker etter å sette farge på ting. Etter å male over alle de hvite overflatene. Gjøre alt levende. Jeg vil male veggen på rommet mitt i gult og grønt og blått. Jeg vil male Jorden. Jeg vil male blomstene utenfor huset til Martin. Men jeg kan ikke. Her oppe er alt bare hvitt.

De to månedene jeg ventet på Cedrik, malte jeg alle veggene i leiligheten min. Jeg malte alle bildene jeg skapte inne i hodet mitt, slik at jeg kunne se dem på ordentlig. Den leiligheten blir solgt nå. Jeg lurer på om de nye eierne kommer til å male over alt igjen og utslette alt jeg har gjort, eller om de kommer til å la det være. Jeg håper virkelig at de lar det være der, men jeg tviler egentlig på det. Det er vel ikke så mange mennesker som liker å bo i et hus der alle veggene er dekket av forskjellige malerier.

Jeg sitter inne på rommet mitt, akkurat som jeg har fått beskjed om å gjøre. Akkurat som jeg må gjøre. Jeg må sitte her til de har bestemt hva de skal gjøre med meg. Rådet. De snakker om det nå, og de har gjort det helt siden jeg kom hit. Helt siden alle fikk vite hva jeg har gjort. I morgen skal jeg få si noe selv. Jeg skal fortelle dem min side av historien. Men hva er det egentlig jeg kan si? Jeg kan ikke si at det de lærer oss om djevlene er feil. At de ikke er så ille som alle skal ha det til. Da kommer de bare til å si at Cedrik har lurt meg hele tiden. At det er han som har løyet, ikke dem.

Jeg har lurt på om det at de ikke lar oss gå ut når det er fullmåne har noe med det å gjøre. At de ikke vil at vi skal få vite hvordan djevlene egentlig er fordi de vil at vi skal være redde for dem. For at noe som dette ikke skal skje. For det har skjedd før, det sa Monica til meg.

Fingrene mine griper automatisk om gullklokken jeg fortsatt bærer rundt halsen, og nok en gang lurer jeg på hvordan Mikael kunne vite at jeg skulle trenge å vite om fullmånen. Men samtidig ga han meg ikke hele svaret, så kanskje han regnet med at jeg ville få vite det på en annen måte. Kanskje han visste at Cedrik ville fortelle meg det. Kanskje han er den eneste jeg faktisk kan snakke med her oppe. Den eneste som vil forstå.

Foreldrene mine kommer inn til meg litt senere. De smiler svakt, begge to, men de har fortsatt dette glimtet av skuffelse i øynene, selv om de selvfølgelig prøver å skjule det. Det er rart for meg å se hvor skuffet de er, for jeg hadde aldri regnet med at de skulle bli det. Jeg hadde hele tiden trodd at jeg skulle oppfylle alle ønskene deres om en perfekt datter. At jeg skulle gjøre dem stolte. Så stolte. Jeg dro ned på Jorden med denne troen om at jeg nå skulle få vist dem hvor stolte de kunne bli over meg, og nå er jeg her, to hundre og elleve dager senere, og de drukner i skuffelse. Men hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke noe for at jeg er som jeg er. Jeg kan ikke noe for at de har løyet for meg hele livet mitt. Og ikke bare om djevlene, men også om fullmånen.

Jeg sukker og lar meg selv falle ned på sengen med ryggen først. Vingene mine sprer seg utover slik at de dekker hele madrassen, og når jeg vrir hodet over til den ene siden kan jeg se de hvite fjærene. Siden jeg ikke er voksen enda, er de ikke like store, like praktfulle som foreldrene mine sine, eller Mikaels, eller hvem som helst av de voksnes.

I et øyeblikk lurer jeg på hva Rådet kommer til å gjøre med meg, men så bestemmer jeg meg for å ikke tenke noe på det. Det får bare gå som det går. At jeg tenker så mye på det vil ikke forandre resultatet. Så istedenfor tenker jeg på Cedrik.

Jeg vet at det ikke er på grunn av han at jeg vil tilbake til Jorden. Han er kanskje en del av det, men å ønske bort hele livet mitt for han ville ha vært tåpelig nå. For jeg elsker han ikke, det er sikker på. Jeg liker han på den måten, men vi fikk ikke nok tid til at det kunne utvikle seg til noe mer. Og det slår meg at vi kanskje aldri kommer til å få tid til det.