Oppvåkning - Oppfølger til Engel

To hundre og førti dager

~Adelie~

Det er ikke noe som er verre for en født engel enn å våkne opp til nærværet av en djevel. Kroppen er automatisk i forsvarsposisjon, anspent, klar, mens øynene sperrer seg opp og hjertet banker hektisk i brystet.

Jeg setter meg automatisk opp, for kroppen min har aldri reagert på denne måten ovenfor nærværet til Cedrik.

Aldri.

Jeg blir sittende stille en stund og bare lytter. Bare lytter, uten å lage den minste lyd. Men jeg hører ingen ting, og derfor svelger jeg tungt før jeg reiser meg opp og sakte, sakte begynner å gå ut av soverommet mot stuen.

Ingen lyder når frem til meg. Ikke en eneste en.

Og nærværet til denne ukjente djevelen er fortsatt like sterkt.

Føttene mine beveger seg lett over gulvet, lett som en fjær, og hjerterytmen øker for hvert eneste skritt. Jeg vet at det er en djevel her, og det skremmer meg. Jeg har aldri møtt noen andre djevler enn Cedrik, så jeg vet ikke hva jeg kan forvente meg.

Det er ingen i stuen. Ingen andre enn Cedrik som fortsatt ligger på sofaen, så rolig at man lett kunne ha trodd han var helt livløs. Men så hever brystet hans seg i det han puster inn, og jeg blir forsikret om at han fortsatt lever.

Det har enda ikke gått helt opp for meg at jeg står i fare for å miste han enda en gang. Fortsatt uten å få tid til å kjenne han på ordentlig - hver minste lille ting om han. Om djevelen som har nektet å fortelle meg noe om seg selv før han havnet i denne situasjonen.

Jeg fortsetter å gå innover i stuen, men det er ingen her, og brått - like brått som det dukket opp - er nærværet til djevelen borte og bare jeg og Cedrik er igjen.

Jeg puster lettet ut og beveger mot djevelen som ligger på sofaen før jeg forsiktig setter meg ned på kanten ved siden av han. Ryggen min hviler inntil pleddet som er tredd over kroppen hans.

Aldri nærmere enn det.

Inn og ut.

Pusten hans er så rolig, alt for rolig. Jeg skulle ønske han ville våkne. Nå, med en gang.

"Går det bra med deg?" spør jeg forsiktig, som om den andre djevelen fortsatt skulle ha vært her, mens jeg lener meg litt nærmere han og konstant lytter etter lyden av pusten hans. Jeg må forsikre meg selv om at han fortsatt lever.

Jeg får ikke noe svar.

Han svarer ikke på alt jeg spør om. Det er bare noe av det, som om han ikke har nok energi til å svare på resten eller bare ikke hører meg.

Jeg skulle ønske jeg visste. Skulle ønske han ville fortelle meg.

"Hører du meg?"

Jeg forventer ikke at han skal svare, så jeg blir nesten overrasket når han faktisk gjør det. "Jeg hører deg." Stemmen hans er svak, men tydelig, og hver gang jeg hører den blir jeg så lettet at jeg ikke kan sette ord på det.

Leppene mine sprekker opp i et smil, og en lav latter unnslipper meg. "Cedrik?" spør jeg håpefullt. "Hvor lenge tror du dette vil vare?"

Men istedenfor å svare, sier han: "Bordet. Foran deg." Og han vet hva han snakker om, for på det mørke stuebordet står det en liten flaske med noe flytende oppi, og ved siden av ligger det en lapp. En lapp med en melding i snirklete skrift.

Dette vil holde han i live. -Iblis

"Faren din," hvisker jeg, men han har igjen blitt stille, så istedenfor å prøve å nå inn til han, heller jeg væsken ned mellom leppene hans.

Virkningen kommer raskt. Det er som om væsken Iblis kom med renner gjennom kroppen til sønnen hans og skyver vekk den himmelske magien. Men den gjør bare som lovet og holder han i live. Huden får tilbake litt av fargen, han rører mer på seg og virker rett og slett mye klarere. Men han åpner ikke øynene.

Ikke en eneste gang.

Jeg merker hvordan djevelmagien ligger under huden hans som et tykt lag og beskytter kroppen hans mot alt skadelig - alt himmelsk - og også meg. Hver gang jeg nærmer meg han, merker jeg det på kroppen min som står imot enda mer enn den gjorde da jeg først møtte han. Som om all fremgangen er trukket tilbake. Men samtidig er det bare kroppen min som står imot, ikke jeg.

*~*~*

Jeg kan ikke late som jeg ikke ble overrasket da jeg merket nærværet til Iblis, men jeg kan ikke si det samme når jeg merker nærværet til en engel litt senere. En engel som er veldig kjent for meg.

Jeg snur meg ikke rundt med en gang. Istedenfor lar jeg henne stå bak meg og se hvordan datteren hennes lever nå - lar henne få se hvem jeg er, hvem jeg har blitt. Jeg lar henne se hvordan håret mitt er satt opp i en stram hestehale og hvordan buksen jeg har på klemmer leggene mine.

Lar henne legge merke til hvordan all energien min er rettet mot djevelen som ligger på sofaen foran oss.

Etter hvert blir hun den første til å bryte stillheten når hun hvisker navnet mitt - lavt, som om ordet er laget av glass og kan knuse når som helst. Som om det er det viktigste hun noen gang har sagt.

"Monica sa at du skulle komme," sier jeg stramt og snur meg mot henne, "men jeg trodde ikke at hun snakket sant."

Moren min ser mer utslitt ut enn noensinne. Huden sitter stramt over kinnbena og øynene mangler litt av den vanlige gløden. Håret henger flatt nedover istedenfor i de bølgene jeg er vant til å se på henne.

Øynene hennes er rettet mot Cedrik.

Selv om hun prøver å skjule det, kan jeg se hvor mye hun gleder seg over å se han ligge der - over å se han være så svak - og jeg vet at hun er som meg. At hun er akkurat som meg. Hun er bare utrolig god til å skjule det - det må være derfor jeg ikke har lagt merke til det før.

"Du er datteren min, Adelie, du bør ikke være så overrasket." Øynene hennes glir tilbake til meg i det hun begynner å snakke, men utrykket i dem forandrer seg ikke, og derfor har jeg vanskeligheter med å tro at hun snakker sant.

"Men det er vel en grunn til at du er her?" spør jeg, og blikket hun sender meg sier at det har noe med tordenskrallene som fortsatt kan høres utenfor å gjøre. At det har noe å gjøre med grunnen til at Cedrik ligger utslått på sofaen bak meg.

Hun tar et skritt mot meg - nølende, som om hun ikke er helt sikker på hva hun skal gjøre. Blikket hennes flakker mellom meg og Cedrik enda en gang før hun åpner munnen og sier: "Aldri før har en engel gjort noe så egoistisk som deg."

Ordene treffer meg hardt i brystet og tvinger meg til å svelge tungt for å ikke vise noen som helst reaksjon. Men engelen foran meg er moren min - selvfølgelig vet hun hvordan jeg reagerer. Og hun vet akkurat hva hun skal si for å få frem den reaksjonen.

Jeg trekker pusten dypt inn og sier det første jeg kommer på. "Det er mange som har gjort det samme som meg."

Mamma rister på hodet, sakte, og ansiktet hennes forholder seg like alvorlig. "Nei, Adelie. Forskjellen mellom deg og de andre englene er at de aldri ble dratt tilbake til Himmelen. De ble send ned på Jorden som skytsengler og kom aldri tilbake. Ingen andre har hatt noen som helst grunn til å reagere på det. De som ikke har hatt noe med det å gjøre har trodd at de englene bare ikke har fullført oppdragene sine. Og etter hvert som tiden har gått, er de glemt alle sammen."

"Så hvorfor er det annerledes med meg?"

Hun sier ingen ting med en gang; blir bare stående og bore blikket sitt inn i mitt mens det sakte går opp for meg at den grunnen er litt større enn jeg har trodd. At de kanskje hadde en veldig god grunn til å ta meg med tilbake.

"Faren hans," begynner hun og nikker mot Cedrik, "startet en krig. En verdenskrig som ødela alt."