Oppvåkning - Oppfølger til Engel

To hundre og sekstitre dager

~Adelie~

Englene kom seg ned til Jorden. Visstnok har de holdt seg i skjul frem til nå, men jeg har sett flere av dem i dag. De ser seg rundt på samme måte som barn ser seg rundt i en leketøysbutikk. Men de ser ikke særlig imponerte ut utover det. Dessuten har ingen av dem noe sted å bo, så jeg regner ikke med at de blir så lenge. De har fått det de ville, og Rådet må byttes ut uansett. Livet vil bli helt forandret oppe i Himmelen, og ingen hemmeligheter vil bli holdt skjult lenger.

Jeg har ikke sett noen djevler her, så jeg regner med at de har det bra som det er. Cedrik har ikke sagt noe om det. Men kanskje det holder for dem å se på fra avstand - hva vet vel jeg.

Jeg drar fra leiligheten til Ola tidlig om morgenen, før noen har stått opp, og jeg blir bare gående rundt i nabolaget en stund. Menneskene har begynt å rydde opp alle skadene uværet har skapt, og jeg er imponert over innsatsen deres. Her har de ingen magi til å fikse noe som helst, og kanskje er det like greit. Det virker ikke som om det er noen fordeler ved å ha overjordiske evner. Det har ikke skapt annet enn kaos og kriger.

Jeg vurderer et øyeblikk å stikke innom huset Martin bodde i for å besøke moren hans, men jeg kommer frem til at det er best å la være. Jeg er sikker på at hun hater meg - det må hun gjøre - og jeg regner med at hun bare vil tilbringe tiden til å sørge sammen med resten av familien sin.

Cedrik sitter oppreist i sofaen når jeg kommer inn. TV-en er skrudd på og lyden står på fullt, så han legger ikke merke til meg med en gang. Eller så velger han bevisst å ignorere meg, for jeg vet at han kan merke nærværet mitt.

Jeg går rett inn på badet og steller meg foran speilet. Øynene mine er røde, akkurat som Olas var, og huden min er blek. Når jeg ser det, klarer jeg ikke holde tårene inne lenger, og de renner nedover kinnene mine uten stopp. Jeg lar dem renne fritt, for jeg har ingen grunn til å stoppe dem. Det føles godt å endelig bare gi slipp.

"Hva har skjedd?"

Jeg snur meg brått rundt mens jeg tørker kinnene og øynene med ermene på genseren min. Cedrik står midt i dørkarmen, helt avslappet, men øynene hans er nysgjerrige.

Jeg går rett forbi han, forsiktig med å ikke komme nær huden hans, og videre inn i stuen. Tv-en er skrudd helt av.

Når Cedrik legger en hånd på skulderen min, snur jeg meg brått rundt og ser rett på han. Øynene mine fortsetter å slippe ut tårer, men jeg har ingen planer om å stoppe dem.

"Vi har gjort så mye galt mot han begge to," hulker jeg, og stemmen min brekker mot slutten. "Så mye..."

"Hvem, Adelie?" spør Cedrik og ser veldig forvirret ut.

"Martin." Det føles vondt å presse ut navnet hans. Jeg fortjener ikke å ha kjent en som er så god. "Han klarte seg ikke."

Cedrik skjønner med en gang hva jeg mener. "Å."

"Å?" Jeg rister på hodet. "Er det alt du har å si?" Jeg tar et skritt mot han. "Han er død, Cedrik. Men selvfølgelig bryr du deg ikke. Det er vel det du har villet hele tiden." Jeg snur meg rundt og tar noen skritt vekk fra han, uten at han prøver å stoppe meg.

Jeg angrer ikke på det jeg sier, selv om jeg vet at det ikke er sant.

"Jeg har jo sagt-"

"Tenk på alt vi har gjort mot han, Cedrik!" Tårene strømmer nedover kinnene mine som aldri før. "Det siste han sa til meg var at jeg hadde sviktet han, og jeg bare gikk. Å, herregud!" Knærne svikter under meg, og jeg synker ned på gulvet. Hendene mine glir automatisk opp til ansiktet mitt så de dekker øynene.

"Det er ikke din skyld at han er så svak." Stemmen hans er hard som stein, og jeg ser forskrekket opp på han.

"Svak?" utbryter jeg. "Han var alt annet enn svak! Tenk på alt du gjorde mot han! Det var helt forferdelig!"

"Hva gjør du her da?" Stemmen hans er anspent, og jeg titter opp på han. Øynene hans er helt blanke. "Hva gjør du her hvis du synes det er så forferdelig?"

Jeg rister på hodet. "Jeg vet ikke," hvisker jeg, for jeg gjør virkelig ikke det. Jeg vet bare at jeg ikke klarer å holde meg unna.

Jeg vet det var dumt sagt av meg, så derfor blir jeg ikke overrasket når han går forbi meg og jeg hører døren lukke seg bak meg.

Jeg tørker vekk tårene mine nok en gang og går bort til vinduet. Cedrik går bortover veien utenfor med blikket ned mot bakken og hendene dypt nede i lommene. Han skiller seg sånn ut fra alt og alle. Utseendemessig hører han ikke inn her, men jeg vet at det kan endre seg etter hvert. Kanskje den mørke skyggen rundt kroppen hans etter hvert blir borte. Kanskje huden hans får litt farge fra solen.

Jeg snur meg rundt og klemmer hendene fast rundt vinduskarmen. Det gjør så vondt å tenke tilbake på livet sånn det var før. Det er så fjernt, så uvirkelig at det faktisk har skjedd. Selv om det var fullt av løgner, var jeg gladere da enn akkurat nå. Jeg håper bare alt blir bedre veldig snart.

Senere, når jeg ligger alene i sengen med hodet under puten, går tankene mine til filmen Martin og Ola viste meg for så lenge siden. I følge dem hadde filmen en klassisk slutt: Skurken taper og helten vinner. I det øyeblikket går det opp for meg at jeg kanskje har forelsket meg i skurken, og akkurat da virker det helt åpenbart når jeg tenker tilbake på alt Cedrik har gjort mot Martin. Men så, når jeg tenker mer gjennom det, går det opp for meg at Cedrik både er skurk og helt. Og i en verden som denne, er vi vel det alle sammen.