Oppvåkning - Oppfølger til Engel

To hundre og tretti dager

~Adelie~

Tordenværet har enda ikke gitt seg - det har til og med økt i styrke igjen - og jeg begynner å tro at noe er alvorlig galt. For et tordenvær som dette; så fullt av den magien jeg kjenner igjen hjemmefra - magi som trekker seg mot meg og legger seg på huden min i et tykt lag, usynlig for alle andre - kan bare eksistere fordi englene er opprørte over noe. Veldig opprørte.

"Selvfølgelig er de det," sier Cedrik når jeg nevner det for han, "du har jo stukket av." Men jeg nekter å tro at jeg har noe med dette å gjøre, for jeg er bare meg. Ingen i Himmelen vil noen gang bry seg om jeg er borte eller ikke. Det gjør kanskje litt vondt å tenke på, men det er sannheten. Det er bare sånn det er.

"Og hvorfor skulle de reagere sånn på grunn av det?" Jeg setter den varme koppen med kakao ned på spisebordet og kaster et blikk mot han.

Han står en meter unna meg med armene rett ned langs siden, og det er lett å se at dette været tærer på han og. Magien kommer fra en verden helt annerledes enn hans egen, og jeg tviler på at han noen gang har vært på et sted der det er så mye av den. Han ser... sliten ut, på en måte jeg aldri har sett han før. Øynene er litt innsunket, armene slappere enn vanlig, og selv bevegelsene hans viser at det er noe galt.

"Fordi det er sånn de er."

Jeg rynker på pannen. "Det er sånn de er? Hva vet du om det?"

"Adelie," sier han og tar et ørlite skritt mot meg, nesten ikke merkbart, "de ville vel ikke at du skulle dra ned hit?"

"Selvfølgelig ville de ikke det." Jeg rister på hodet.

"Nei, så du tror at englene kommer til å gi seg bare fordi du dro ned hit og praktisk talt lot de folka rive av vingene dine?"

Jeg sukker svakt og lener meg inntil stolen bak meg. Selv om luften rundt meg er full av magi, føler jeg meg også sliten. Jeg har hatt så mye å tenke på, så mye å gjøre. Og å se Cedrik så sliten tærer på meg også. I tillegg er sannheten om at vingene mine ikke lenger sitter fast på ryggen min så... Så vanskelig å bli vant til. For uansett hvor lang tid det går, tror jeg aldri vissheten om at de ikke er her vil slutte å tære på meg. Det blir kanskje lettere etter hvert som tiden går, men det kommer ikke til å bli helt bra.

Og de to tydelige arrene jeg har på ryggen sender fortsatt et støt av smerte gjennom kroppen min en gang i blant og minner meg om det om og om igjen.

"Vokterne," sier jeg.

"Hæ?"

"Det er ikke "folka". De kalles Vokterne."

Han sukker og slår ut med armene, men bevegelsene er slappe og får ikke frem poenget like godt som tidligere. "Samma det, vel! Poenget er at de ikke kommer til å gi seg, og du må huske at jeg vet dette. Jeg er en djevel. Det er du som burde tenke på alt dette, ikke jeg."

"Hva med djevlene? Kommer ikke de til å være et problem?" Jeg legger hendene rundt koppen med kakao igjen og løfter den opp til leppene. Cedrik rynker på pannen i det han ser meg gjøre det.

"Nei, Adelie. De er delt i to. Den ene halvdelen tror jeg lurer deg, at jeg ville at du skulle komme tilbake for at jeg kunne plage deg enda mer, mens den andre halvdelen faktisk skjønner dette."

"Hva mener du?" Kakaoen renner nedover halsen og sørger for å varme hele kroppen min innvendig; men ikke like mye som Cedrik klarer å gjøre med bare ett blikk.

"Jeg mener at djevlene kanskje ikke er de slemme her, men at det faktisk er englene."

Jeg hever øyenbrynene, overrasket over ordene som slapp ut mellom leppene hans. "Det tror jeg ikke noe på."