Oppvåkning - Oppfølger til Engel

To hundre og trettito dager

Tusen, tusen takk for tusen reads! :D 

~Cedrik~

Pust inn og pust ut.

Smerte. Bare smerte. Uansett hva jeg gjør, uansett hvor mye kroppen min rører seg, om det så bare er å puste, så er det bare smerte.

Pust inn. Pust ut.

Jeg klarer ikke åpne øynene. Alt jeg ser er bare en svart vegg. En helt svart vegg som nekter å falle sammen og la meg se.

Inn og ut.

Hun er her hele tiden. Hun sier ord jeg ikke forstår, men likevel skjønner mer enn noe annet. Hodet hennes hviler mot kneet mitt. Hånden ligger ømt mot armen min.

Men hun er aldri helt nær meg. Ikke på ordentlig.

Hun spør meg om ting, og jeg har ikke krefter til å gjøre annet enn å svare. Klarer ikke...

"Hvordan er det nede i Underverden?" spør hun, og jeg svarer: "Mørkt."

Det er det eneste svaret jeg har å gi.

"Hva heter foreldrene dine?"

"Iblis og Asica."

"Hvor gammel er du?"

"Femtitre."

Hun fortsetter å snakke, fortsetter å stille spørsmål, og jeg fortsetter å svare.

Hånden hennes flytter seg oppover armen min og så ned igjen i en bevegelse som er ment å være beroligende.

Det er bare så synd at den er alt mulig annet enn akkurat det.

Hun sier noe mer, noe jeg ikke oppfatter.

Og så er hun borte.

~Adelie~

Dagene går og går, men ingenting skjer. Tordenværet endrer seg ikke - en dame med svart hår og dype rynker i pannen snakker om det på nyhetene hele tiden - Cedrik blir ikke bedre, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

De siste dagene har jeg holdt meg innendørs og stilt Cedrik noen av de spørsmålene jeg har ønsket å få svar på så lenge nå. Og han svarer. Men selv i hodet mitt er stemmen hans svak. Så veldig svak.

Det virker som om dagene glir over hverandre i en uklar tåke av sekunder som tikker av gårde.

Tikk, takk, tikk, takk.

Gatene blir tommere for hver dag som går når færre og færre mennesker våger seg ut. Men likevel kan jeg alltid se minst én person som er ute bare fordi han eller hun ikke har et valg.

Men jeg kan ikke klandre dem; jeg har ikke noe særlig lyst til å gå ut selv heller.

I dag virker det dessverre som om det er jeg som ikke har et valg.

På gaten utenfor får jeg øye på en dame jeg ikke har sett på lenge. En dame med langt, blondt hår som når henne til hoftene. Men hun ser annerledes ut nå: Stiletthælene er byttet ut med svarte gummistøvler, håret er festet i en stram hestehale og overkroppen er dekket av en rød regnfrakk.

Øynene hennes er mørke.

Jeg kaster et blikk bort på Cedrik for å forsikre meg om at han fortsatt ligger der på sofaen og at han ikke har blitt noe dårligere, selv om jeg godt kan merke det selv fordi magien rundt meg ikke har endret seg. Så går jeg ut av leiligheten.