Oppvåkning - Oppfølger til Engel

To hundre og tjuefire dager

~Adelie~

"Jeg elsker kakao."

"Hæ?" Cedrik har aldri sett mer forvirret ut enn han gjør akkurat nå.

"Jeg elsker kakao."

Et tordenskrall høres høyt over oss, og jeg krymper meg i det et lysglimt som viser at enda et lyn har slått ned lyser opp rommet vi er i.

Og så høres et nytt tordenskrall.

"Hva søren er det?" spør Cedrik, og jeg smiler svakt av hvordan det virker som han har fått igjen litt av gnisten i seg selv. Han snakker bredere, mer åpnet, og jeg liker det mye bedre enn hvordan han snakket i går. Det passer han mye bedre.

"Smeltet sjokolade," sier jeg, "med melk og drøssevis av deilig sukker."

Han skakker på hodet og ser på meg med halvåpne øyne, som om han ikke helt skjønner det jeg sier. "Men vi spiser ikke."

"Nei, men vi kan drikke."

"Greit," mumler han, "fint å vite."

"Skjønner du ikke hva jeg driver med?" Siden jeg kom hit har jeg tenkt på å få han til å fortelle meg noe om seg selv, men jeg har ikke fått meg til å gjøre det. Ikke før nå. Dessverre ser det ikke ut som han tar poenget.

"Nei, Adelie, jeg skjønner ikke hva det er du driver med."

"Jeg forteller deg noe om meg selv. Og nå er det din tur. Værsågod."

Etter at han kom tilbake i går kveld gikk han inn på soverommet sitt uten en gang å kaste et blikk i min retning. Og han kom ikke ut før i dag tidlig da han ba meg om å dra. Men dessverre for han, så har jeg ingen leilighet lenger og derfor heller ingen andre steder å være. Jeg kan jo dra til Martin, men det er tidlig om morgenen, og jeg vet ikke en gang hvilken ukedag det er. Enten er han på skolen, eller så ligger han og sover.

Det gjorde litt vondt da han ba meg om å dra, men det går greit nå når vi sitter ovenfor hverandre på sofaen med ryggen mot hvert vårt armlene og føttene bare et par centimeter unna hverandre.

"Hva får deg til å tro at jeg kommer til å fortelle deg noe som helst?"

Jeg sukker oppgitt. "Vær så snill, Cedrik. Du sier alltid akkurat det der, og jeg er lei av det."

"Synd for deg. Det er bare sånn jeg er."

"Herregud," sukker jeg og reiser meg opp så jeg er nødt til å se ned på han. "Kan du ikke i det minste prøve?" Stemmen min kommer ut som mye mer desperat enn jeg hadde ventet.

Cedrik hever et øyenbryn. "Ærlig talt, Adelie, ro deg ned. Kanskje jeg kommer til å fortelle deg noe etter hvert, men ikke i dag, ikke nå."

"Jeg vil bare at du skal åpne deg opp for meg." Jeg synker ned på sofaen igjen og gir han god tid til å svare. Han tar ikke blikket fra meg og ser på meg på nesten samme måte som han har gjort hele tiden. Forskjellen er bare at det ser ut til å slå sprekker i veggene som skjuler følelsene hans.

"Du kan ikke forvente så mye av meg." Jeg rynker på pannen i det ordene forlater leppene hans.

"Så mye?" lurer jeg. "Det er ingen ting."

Han kaster et sidelengs blikk bort på meg. "Det er det for meg."

Det har aldri slått meg at han kanskje aldri før har møtt noen som er interessert i å vite noe som helst om han.

*~*~*

Det er Karen, moren til Martin, som åpner døren rett etter at jeg har ringt på. Hun ser sliten ut, med mørke ringer under øynene som umiddelbart får henne til å se flere år eldre ut enn hun egentlig er. Men øynene hennes lyser opp når hun ser meg, og leppene strekker seg ut i et lite smil.