Oppvåkning - Oppfølger til Engel

To hundre og sekstien dager

~Adelie~

Øynene hans virker klarere enn noen gang før, og sollyset får ansiktet hans til å lyse opp på en måte jeg aldri har sett det før. Han er fortsatt svak, men han er her, han står oppreist, og han sier navnet mitt.

"Adelie."

Den himmelske magien er helt borte, og Cedrik er utslitt. Men han har klart å komme seg ut hit, til stedet der jeg lå nesten bevisstløs helt til han tvang øynene mine opp. Helt til han tvang meg til å se på han.

Rundt oss ser verden helt annerledes ut. Kafeen er ikke den eneste bygningen som har rast sammen, men heldigvis ser det ut som de fleste har klart seg. Men det som fanger oppmerksomheten min mest er himmelen over oss. Det ser ut som den er sprukket og kan falle ned når som helst. Jeg vet selvfølgelig at det allerede har skjedd.

Det er bare noen få mennesker å se, og de virker alle forvirret. De ser opp mot den sprukkede himmelen, forundret. Det er som de ikke husker det som skjedde. Som om de ikke fikk det med seg.

De kan ikke huske det, går det opp for meg. Englene har allerede fått dem til å glemme.

Så da er det vel fortsatt én av de tre verdenene som fortsetter å leve i uvitenhet.

"Cedrik," hvisker jeg med rusten stemme og tar et skritt mot han. Bevegelsene mine er tunge, bena vanskelige å flytte på, og et tynt lag med støv dekker kroppen min. Likevel klarer jeg ikke tvinge tilbake smilet som sprer seg over leppene mine. "Du lever."

Han trekker så vidt på skuldrene - en liten bevegelse som akkurat som alt annet han gjør er preget av den himmelske magien som så lenge svevde rundt her nede. "Joda, jeg gjør vel det." Han åpner armene, og jeg går inn i dem uten å nøle. Selv om smerten er sterkere enn før og jeg må tvinge meg selv til å ikke trekke meg vekk, føles det godt å være i armene hans. Han sukker svakt og trekker meg enda tettere inntil seg før smerten blir for sterk og han tar et skritt tilbake.

"Jeg vet om en løsning," sier jeg med en gang øynene mine møter hans igjen. Jeg lar blikket hvile der lenger enn nødvendig, for det er så lenge siden sist. Så lenge siden jeg sist så de helt svarte øynene. Akkurat nå føles det som en enorm gave å få lov til å se rett inn i dem.

"Hva?"

Jeg svarer ikke, for jeg vet at han egentlig skjønner hva jeg mener - øynene hans lyser opp i lettelse, og han virker gladere enn jeg noen gang har sett han. Gladere og utrolig lettet.

"Adelie?" spør han og griper tak i armen min. Øynene hans er klare, blanke, umulig å lese. "Hva var det som skjedde?"

"Englene har fått det som de ville," sier jeg. Han skjønner hva jeg mener og virker ikke særlig begeistret.

Men hvor er englene nå? undrer jeg, for jeg kan ikke se dem noen steder.

Når vi begynner å gå vekk derfra får jeg øye på jenta jeg snakket med. Hun står et stykke unna, og det svarte håret blåser over til den ene siden. Hun smiler til meg - til oss - men sier ingen ting. Munnen hennes er lukket, forseglet. Hun har så mange hemmeligheter, og jeg vet jeg aldri vil få vite noen av dem.

Jeg vinker til henne og mimer et "takk". Hun nikker svakt til svar før hun snur og begynner å gå vekk fra oss, men jeg kan ikke la henne gå enda. Hun har fortalt meg så mye, og jeg vil kunne gi henne noe i gjengjeld.

"Vent!" roper jeg og løper etter henne. Cedrik følger ikke etter. "Hva heter du?"

Hun stopper og snur seg mot meg. Hun har et lite glimt i øynene som virker enda klarere nå enn før. Jeg lurer på hva som skjedde med henne da himmelen sprakk. Hun var inne i bygningen sammen med meg. Raste den ned over henne også? Jeg spør henne ikke om det, uansett hvor mye jeg vil vite svaret, for jeg kommer frem til at det ikke er viktig. "Det spiller ingen rolle," sier hun, "du kommer aldri til å se meg igjen."