Oppvåkning - Oppfølger til Engel

To hundre og tjueto dager

~Cedrik~

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ende opp her, med ryggen presset hardt mot veggen og knærne trukket opp mot brystet mens en følelse av at jeg ikke lenger vet hvem jeg er fyller hele meg.

Hvorfor gjorde jeg det?

Hva er det som skjer med meg?

Jeg gikk til Martin for å ta ut sinnet mitt på han, akkurat som jeg har gjort siden jeg først kom hit, og så ender jeg opp med å love å holde meg unna han.

Hva er galt med meg?

Jeg er en djevel; det er ikke meningen at jeg skal gjøre sånt. Men så er det jo heller ikke meningen at jeg skal elske noen.

Jeg føler meg tom, som om ingen ting rundt meg når inn gjennom muren jeg har bygd opp rundt kroppen min. En ugjennomtrengelig mur jeg skulle ønske jeg hadde satt opp mye tidligere. Men det er for sent nå. For sent å ta tilbake noe som helst.

Jeg kan jo bare dra tilbake til han og bryte løftet mitt med en gang.

Jeg vet med en gang at jeg aldri kommer til å gjøre det.

Jeg lurer på hva som skjer med meg. Og hvorfor akkurat nå? Nå når hun ikke er her? Nå når jeg aldri kommer til å møte henne igjen?

For første gang skulle jeg ønske djevlene faktisk ville hjelpe noen, hvem som helst, og nå spesielt meg.

~Adelie~

En lett bris får bladene på trærne rundt oss til å rasle svakt i vinden. Kulden legger seg utenpå huden min uten at jeg faktisk merker den. Bakken under hodet mitt er hard, og gresset ved siden av meg er dekket med rim.

Et snøfnugg treffer nesen min.

Jeg åpner sakte øynene, og synet som møter meg får et lite smil til å forme seg om leppene mine. Det er som om hele verdenen over meg har blitt hvit. Og ikke på den kjedelige måten som oppe i himmelen. Tvert imot virker den nesten levende.

Enda et snøfnugg til treffer kinnet mitt i det jeg setter meg opp og lar resten av snøen sakte falle ned rundt meg mens jeg kaster et blikk bort på Jonas. Det er rart; jeg møtte han i går, og likevel føles det som om jeg er ansvarlig for å sørge for at han har det bra. At han kommer seg trygt hjem herfra.

Å gjøre han lykkelig.

Men det er vel bare sånn det er å være meg.

Han ligger tett inntil bålet jeg har holdt i gang i hele natt fordi jeg trenger mye mindre søvn enn han. Ullgenseren har han dratt over hele kroppen og både armene og knærne er godt skjult under den. Men ellers ser det ikke ut som han har det så ille. Varmen fra bålet holder resten av kroppen hans varm.

Når jeg sitter her med snøen som sakte faller ned rundt meg, er det vanskelig å huske det innestengte livet jeg levde i Himmelen. Her ute, hvor vinden blåser håret mitt over til alle kanter og snøen legger seg på bakken rundt oss og gir alt denne levende, hvite fargen, er det vanskelig å huske noe som helst annet.

Men synet av foreldrene mine som stod på kanten av stupet, med helt alvorlige ansiktsuttrykk og øyne jeg aldri kommer til å stole på igjen mens de lot meg fly utenfor, er noe jeg aldri kommer til å glemme. Aldri.

Jeg bestemmer meg for å vekke Jonas da jeg vil få han vekk fra kulden så fort som mulig, så jeg reiser meg opp går sakte bort til han mens jeg studerer snøen som lander på bakken foran føttene mine.

Jeg har aldri sett noe så vakkert før

Det er utrolig hvor mye jeg har gått glipp av ved å leve oppe i Himmelen. Hvor mange fantastiske ting jeg aldri hadde fått opplevd om jeg ikke hadde blitt sendt ned hit. Det er nesten så jeg skulle ønske jeg var menneske, så jeg hadde sluppet å måtte gå gjennom så mye av det jeg har gjort. Men samtidig er jeg som engel blitt belønnet med gaven av evig liv, og derfor også muligheten til å bokstavelig talt kunne oppleve alt dette for alltid.