Oppvåkning - Oppfølger til Engel

To hundre og seksti dager (Del 1)

~Adelie~

I drømmen er jeg nede i Underverdenen. Mørket omfavner meg på alle kanter og er mye mer dominerende enn jeg har trodd. Den eneste lyskilden er et stort bål som sørger for at det lille lyset som er her har et svakt oransjeskjær over seg.

Over alt rundt meg er det djevler, og ingen av dem ser på meg. Jeg kunne like gjerne ha vært usynlig.

Mamma er her. Hun går mot meg, og den hvite kjolen hun har på flagrer rundt bena hennes. Hun er vakker, og hun ser ikke så malplassert ut som jeg hadde forestilt meg. Det er som om hun like gjerne kunne ha hørt til her.

Flammene fra bålet strekker seg etter henne, og jeg skriker til i det de tar tak i kroppen hennes og sluker henne. Men selv gjennom flammene kan jeg se leppene hennes forme ord som ikke når frem til meg før hun er borte - helt borte - og bare kjolen ligger igjen. Flammene slukte alt bortsett fra det ene som er helt himmelsk.

"Noen ganger er man bare nødt til å omfavne det man en gang har vært."

Når jeg våkner, føler jeg meg helt tom. Drømmen tok fra meg alle følelser.

Når det gryr av dag går jeg rett forbi Cedrik som ligger helt rolig på sofaen, men jeg kaster som alltid et blikk mot han. Han virket så levende før. Selv om det aldri virket som om han visste helt sikkert hvem han var, gjorde han alt han kunne for å finne ut av det. Jeg håper han finner svaret mens øynene hans er lukket og han blir tvunget til å se noe annet enn faren sin. Det kan ikke være lett å ha en far som Iblis. Jeg skjønner godt at han har vært så revet mellom å være helt djevel og nesten menneskelig.

Jeg går ut i regnværet. Selv om dette regnet er helt annerledes enn det jeg har opplevd tidligere nede på Jorden - det regnet som ikke er skapt av sinne - prøver jeg så godt jeg kan å ignorere den forskjellen. Jeg er nødt til å finne svar. Nå med en gang. Før det er for sent.

Det tar ikke lang tid før jeg finner henne; hun står halvveis gjemt bak et hushjørne, som om hun har ventet på meg.

Jeg blir like overrasket over å se henne nå som tidligere. Den splittede energien som kommer fra henne gjør meg nesten uvel, og utseendet hennes virker ikke annet enn forvirrende. For et menneske vil det kanskje ikke fortelle noen ting, men for meg sier det alt i hele verden. Hun kan ikke være noe annet enn en blanding. Halvt djevel, halvt engel. Men jeg trodde ikke det var mulig.

Hun smiler svakt i det jeg når frem til henne, og jeg svelger tungt i det jeg bruker litt tid på å ta inn alt sammen. For håret hennes er så mørkt og øynene så klare og blå og huden så plettfri. Det skulle ikke ha vært mulig å være det hun er.

"Du har holdt øye med meg," sier jeg, og hun nikker, ikke det minste overrasket.

"Ja, det har jeg." Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke ærligheten hennes. Om jeg skal være glad for at hun sier det rett ut, eller om jeg bør bekymre meg for at hun ikke er det minste flau over å være avslørt.

Jeg har sett henne utenfor leiligheten hver eneste dag. Hun har stått ute i regnet og sett opp mot stuevinduene. Og nå er jeg her ute i håp om at hun kan gi meg svar på spørsmålene som har samlet seg opp i hodet mitt i løpet av de siste dagene.

"Kan jeg spørre hvorfor?"

Hun skakker på hodet, som om hun studerer meg et øyeblikk før hun svarer: "Moren min er som deg." Ordene sender et støt av ren overraskelse gjennom kroppen min. "Vi har så mye å snakke om. Kan du tenke deg å bli med meg?"

Jeg nikker.

Hun leder meg gjennom mørket og regnet, frem til en kafe som er stengt på grunn av regnværet. Men hun ser ikke ut til å bry seg noe om det og åpner den låste døren så lett som bare det før hun går inn.