Oppvåkning - Oppfølger til Engel

To hundre og tolv dager

~Adelie~

Hjemmet mitt er egentlig ikke noe å skryte av. Bakken er hvit, husene er hvite, møblene er hvite, egentlig alt er hvitt. Men vi har himmelen over oss som har en klar, lyseblå farge om dagen og så blir helt mørk om kvelden. Stjernene synes alltid her oppe. Det er ingen skyer som kan komme i veien for dem. Ingen ting som kan dekke dem til. Og så har vi Rådhuset: En stor og praktfull bygning som strekker seg så høyt opp at man så vidt kan se toppen. Ryktene skal ha det til at det tar en hel dag å fly opp tid, men så vidt jeg vet har ingen prøvd. Å fly oppover er mye mer anstrengende enn å fly nedover som vi gjør når vi skal til Jorden. Å fly oppover en hel dag er praktisk talt umulig.

Det er umulig å ikke legge merke til hvordan alle stirrer på meg når jeg går forbi dem. Hvordan alle snur seg og ser på meg, som om jeg er den mest spennende attraksjonen i en fornøyelsespark. Den man ikke tør ta, men likevel blir stående og se på. Men blikkene deres er ikke fulle av ærefrykt fordi jeg har turt å gjøre noe de ikke har turt. Ingen ser på meg som om jeg er noe stort. For jeg er ikke den mest spennende attraksjonen. Jeg er den karusellen man en gang syntes var spennende, men som man nå bare har blitt lei av. Jeg er den man syntes var interessant et par dager. Men jeg kan likevel se hvordan blikkene deres er fulle av kjærlighet, akkurat som de alltid er. Jeg kan likevel se hvordan de prøver å forstå situasjonen jeg er i. Og kanskje noen faktisk gjør det; de som vet hvordan djevlene egentlig er. Men alle barer later som de ikke gjør det uansett, så det spiller egentlig ingen rolle.

Begge foreldrene mine holder et godt tak i hver av hendene mine i det vi går forbi vaktene inn på Rådhuset. Bygningen er ikke like praktfull innenfra, for her overtar de blanke, hvite overflatene igjen. Men det er sånn de liker det. Rent. Hvitt. De, ikke jeg.

En mann møter oss innenfor og ber oss om å følge etter han mot rommet der noen utvalgte representanter av Rådet venter på oss. Mikael kommer til å være der fordi han satte meg på dette oppdraget, og jeg gruer meg til å se han igjen. Jeg gruer meg til øynene hans møter mine og jeg får se skuffelsen jeg vet skjuler seg et sted dypt i dem. For han advarte meg. Og jeg vet jeg burde ha vært mer forsiktig, men... Jeg vet ikke hva som gikk av meg.

Gullklokken jeg fortsatt har rundt halsen henger tungt ned mot brystet mitt, skjult av kjolen jeg har på. Den er hvit - selvfølgelig - med blonder langs kantene og et bånd rundt livet. Det er ikke det fineste Himmelen har å by på, men ikke det verste heller.

Engelen foran oss stopper foran en dør før han åpner den og trer til side. Når jeg går forbi han, former han ordene "lykke til" med leppene, og jeg skulle ønske ordene mine ikke satt fast i halsen når jeg prøvde å få frem et takk.

Rommet vi kommer inn i er ikke like stort som jeg hadde forestilt meg, men det er ikke spesielt lite heller. Det minner meg om det rommet jeg var i når jeg fikk utdelt jobben min. Rader med benker er plassert ut over hele rommet, men de er tomme alle sammen. Helt fremme står det tre menn: Mikael, Gabriel - Rådets leder - og en til jeg aldri har sett før. Alle har blondt hår og blå øyne, akkurat som alle andre av vårt slag.

Foreldrene mine klemmer hendene mine ekstra hardt en gang før vi steller oss foran de tre mennene. Da slipper de dem og setter seg på den fremste benken. Heretter har de ikke lov til å si noe. De må bare lytte og godta alt som blir vedtatt.

Gabriel kremter svakt før han trer frem og sprer vingene sine helt ut for å vise at det er han som har kommandoen. Men han hadde egentlig ikke trengt å gjøre det, for de store, praktfulle fjærene gjør at man kan se det på lang avstand.

"Adelie Angela Grace." Stemmen til Gabriel er høy og klar og får hårene til å reise seg på armene mine. "Vi er kommet hit i dag for å sette en dom på regelbruddet ditt. Men før vi kan gjøre det, må vi la deg fortelle din side av denne historien for å få frem rettferdigheten enhver engel fortjener." Han ser meg rett inn i øynene. "Det er bare å begynne når du er klar, og jeg regner med at du er klar over at vi merker det med en gang du lyver - hvis du skulle tenke deg å gjøre noe sånt."