Oppvåkning - Oppfølger til Engel

To hundre og seksten dager

~Cedrik~

Den nye skytsengelen som Martin kalte Katrine, bor i leilighetskomplekset ved siden av det Adelie bodde i.

Når jeg går forbi leiligheten jeg snek meg inn i så mange ganger, må jeg tvinge meg selv til å ikke se opp mot vinduene i fjerde etasje - tredje og fjerde vindu fra venstre - for jeg vet hva jeg kommer til å se: Malerier. Av Himmelen. Av Jorden. Av meg. Og det er maleriet av meg som sjokkerer meg mest. Jeg står på kanten av taket med kroppen min vendt mot henne. Leppene mine er formet til et lite smil, nevene mine er knyttet, og øynene mine er helt svarte.

Jeg skulle ønske jeg kunne ha sett henne male det. Jeg skulle ønske jeg kunne ha sett henne stå foran maleriet og tenke på meg.

Adelie har vært en del av livet mitt så lenge jeg kan huske, men jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang ville komme til å møte henne. Jeg hadde aldri trodd at hun kanskje kunne føle det samme. Jeg hadde aldri trodd at hun kunne påvirke livet mitt - og valgene mine - så mye. For hvis det ikke hadde vært for at hun dukket opp her, hadde ikke Martin vært i live nå. Da hadde ikke jeg noen gang følt noe som minnet om glede.

Bortsett fra én gang.

Jeg stod og så opp på dem. På henne. Hun hadde kommet seg ut uten at foreldrene hennes merket det. Og så hadde hun gått seg bort. Men det var da hun fant veien til denne mannen som stod og så ned på oss.

Jeg syntes alltid det var rart at vi - djevlene - bare kunne se opp hvis vi ville se på dem, mens de alltid måtte gå til et bestemt sted. Jeg vet ikke en gang om de er klar over at det er så lett for oss. At vi kan se på dem uansett hva de gjør, som om vi ser rett gjennom bakken de går på.

Adelie løp mot denne mannen som stod på det stedet og så ned på oss, og han løftet henne opp så hun også kunne se oss. Og det var da blikket hennes møtte mitt og jeg følte dette stikket av glede inni meg fordi engelen jeg hele tiden hadde fulgt med på endelig visste at jeg eksisterte.

Men hun kom aldri tilbake. Hver fullmåne etter det var det som om hun latet som om jeg ikke eksisterte. Og det var da jeg begynte å hate henne, og jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle la englene påvirke meg. Det var da jeg bestemte meg for at jeg aldri mer skulle ha noe med englene å gjøre. Men likevel fortsatte jeg å se på dem. Jeg klarte aldri å glemme henne.

Nå vet jeg selvfølgelig at hun ikke husker det som skjedde. Hun vet ikke at hun så meg før hun kom ned hit.

Jeg banker ikke på døren til Katrines leilighet; jeg bare går rett inn, akkurat som jeg alltid gjør.

Rommet jeg kommer inn i er fullt opplyst, og alt er helt hvitt. Absolutt alt. Alle møblene. Alt.

Jeg blir nesten blendet.

Føttene mine danner et ekko av små dunk-dunk-lyder når jeg går videre inn i leiligheten. Blikket mitt glir over rommet rundt meg mens jeg leter etter henne. For jeg vet at hun er her. Følelsen av nærværet hennes på kroppen min gjør at jeg vet det like godt som om hun skulle ha stått rett foran meg.

Jeg kan ikke vente med å vise henne nøyaktig hva jeg synes om at hun er her.

Det er etter at jeg har tatt noen skritt lenger inn i stua at jeg hører noe bak meg. Jeg snur meg rundt, og leppene mine former seg til et av mine velkjente flir i det jeg ser det sjokkerte ansiktsuttrykket hennes. Hun vet ikke hva hun skal gjøre. Dette kommer til å bli gøy.

Jeg løfter hendene mine og dytter henne inn i veggen bak henne uten en gang å være i nærheten av å røre henne. Et lite hyl unnslipper leppene hennes i det ryggen hennes treffer veggen så hardt at pusten ville ha blitt slått ut av henne hvis hun var menneske.