Oppvåkning - Oppfølger til Engel

To hundre og tjuetre dager

God jul til dere alle sammen! :)

~Adelie~

Det finnes øyeblikk i livet som du bare vil ta vare på. Som du vil sette på pause eller ta opptak av, så du kan spille dem av igjen så mange ganger du vil. Jeg har hatt mange sånne øyeblikk gjennom livet, og dette er et av disse.

Jeg hadde gått lenge - så lenge at bena mine ville ha vært helt utslitt om jeg var menneske. Så lenge, helt uten stopp, med bare ett mål i tankene - å komme meg frem til huset til Martin. Jeg ville at han skulle vite at jeg var tilbake. Jeg ville at han skulle vite hva som skjedde - at jeg ikke forlot han, men var blitt tvunget til det. Men jeg kom ikke så langt, for på veien, like utenfor leilighetskomplekset jeg en gang bodde i, var Cedrik Han var på vei bort fra meg, de svarte klærne helt synlige i alt det hvite rundt oss. Den mørke auraen som strålte ut fra han like klar som natten, men med noen bristepunkter innimellom som virket svakere enn andre. Han virket sterk - veldig sterk - akkurat som han alltid har gjort.

Med en gang jeg fikk øye på han, dukket alle følelsene opp i meg igjen. Alle følelsene jeg skulle ønske ikke var der. Følelser jeg visste at jeg aldri ville bli vant til. For uansett hva Mikael hadde sagt, klarte jeg ikke å få vekk tankene om at dette var helt feil. Men samtidig, så... Det føltes på en måte riktig og. For mens han gikk vekk fra meg var alt jeg kunne tenke hvor lyst jeg hadde til å løpe bort til han og tvinge han til å se på meg. Tvinge han til å se at jeg er her, og så be han fortelle om den andre engelen, selv om jeg sikkert ikke vil vite svaret, og så...

Men så la han merke til at jeg var der og han stoppet opp og...

Øynene hans møter mine. For første gang på så lenge. Det føles som en evighet. Som et helt liv. Som om ukene uten han bare er i fortiden og ikke spiller noen rolle fordi han er her.

Jeg har savnet han. Jeg har savnet han så utrolig mye.

"Adelie? Hva gjør du her?" spurte Mikael den gangen for så lenge siden i det han løftet den lille kroppen min opp til ansiktet sitt.

Jeg stivner til i det minnet plutselig dukker opp i hodet mitt, og på grunn av det er det nesten så jeg ikke legger merke til at Cedrik har begynt å gå igjen. Men denne gangen mot meg.

Jeg svarte ikke, og han så langt og lenge på meg før han begynte å gå med meg i armene. "Jeg har tenkt å vise deg noe," sa han mens øynene hans boret seg inn i mine. "Men det er veldig viktig at du ikke sier dette til noen andre. Er det greit? Kan du love meg det?"

"Ja," sa jeg, lavt og usikkert, men mest av alt spent.

Cedrik stopper opp et par skritt unna meg mens blikket hans studerer meg, akkurat som han har gjort så mange ganger før. Men nå gir alt mye mer mening.

"Det har alltid handlet om deg," sa han til meg en gang, men jeg var sint og opprørt og tenkte ikke noe over det. Nå skjønner jeg at han mente det helt bokstavelig.

Mikael stoppet å gå. "Se ned, Adelie." Jeg gjorde som han ba meg om, og synet som møtte meg fikk meg til å gispe i ærefrykt. Det var en hel verden det nede, under oss. En veldig mørk verden som var uvant for øynene mine, og det levde noen der. Det gikk noen rundt på bakken der nede, i mørke klær og mørkt hår med mørke øyne. Men innimellom så jeg også noe rødt.

Til slutt er det jeg som ender opp med å bryte stillheten som har lagt seg over oss. "Lenge siden sist, hæ?"

Han blunker, nesten overrasket. "Det er ikke mulig," sier han. "Du skulle ikke ha vært her. Det er helt umulig."

"Nei," sier jeg og rister på hodet, "det er bare umulig hvis du ikke er villig til å ofre noe."

Verdenen under oss var så ulik vår egen, men personene som gikk der nede virket ikke så annerledes enn meg selv. De levde, de gikk, de åpnet munnen for å snakke. De var som oss, bare mørkere.