Oppvåkning - Oppfølger til Engel

Epilog

~Adelie~

Moren min ser bedre ut enn noen gang før. Håret hennes glinser, huden hennes skinner, og øynene glitrer i en sterk og klar blå farge. Hun har på seg en lang, hvit kjole som blåser lett rundt føttene og fremhever figuren hennes. Hun ser lykkelig ut, og hun smiler mens hun ser på meg.

Vi står i et skogholt et stykke fra hjembyen min, ikke langt fra det stedet der jeg falt ned fra Himmelen og møtte Jonas - gutten som fortalte meg sin egen historie og deretter viste meg veien ut av skogen. Solen skinner sterkt ned på oss, og strålene den sender fra seg varmer opp kinnene mine. Alt er så annerledes nå. Det er sommer igjen, og menneskene har bygd opp byen etter stormen englene skapte.

Jeg er lykkelig.

Monica, som jeg har holdt kontakten med, fikk høre fra englene at moren min ville møte meg. De vil mye heller kontakte henne enn meg. For selv om lovene i Himmelen er helt forandret, vil ikke det si at englene som bor der også har sluppet opp på fordommene sine.

Mamma vil ikke gå nærmere byen, så derfor står vi her i skogkanten med et par meter mellom oss.

"Hvordan går det?" spør hun, og jeg merker på stemmen hennes at det er lenge siden hun har sett meg. Det noe litt anspent i den.

"Det går veldig fint," sier jeg, "jeg er lykkelig."

"Og hvordan går det med," hun kremter, "djevelen?"

"Han har et navn, mamma," minner jeg henne om. Det er tydeligvis fortsatt litt vanskelig for henne å innse at jeg har valgt å leve livet sammen med en djevel, men jeg håper det blir bedre etter hvert. Det bør bli bedre. Hun må bare godta det til slutt.

"Jeg vet det, vennen." Hun smiler svakt til meg, og jeg bestemmer meg for å godta dette for nå. Alt handler om å ta små skritt om gangen. "Hvordan går det med han?"

"Det går fint. Han er helt frisk igjen."

Det tok litt tid før Cedrik ble helt seg selv igjen. Selv om han latet som om alt var fint, var det alltid en tid sent på kvelden da han ikke klarte å skjule det lenger. Kroppen hans var fortsatt brutt ned på grunn av den himmelske magien.

"Hvordan går det oppe i Himmelen?" spør jeg, og hun gjør tegn til at jeg skal følge etter henne inn i skogen. Føttene hennes beveger seg lett over røtter og mellom stubber, og det får meg til å lure på om hun har vært her før.

Vi går ikke langt, bare til vi er sikre på at ingen kan se oss. Da snur hun seg mot meg og gjør vingene sine synlige for meg. Synet gjør meg helt lamslått.

De er større og enda mer praktfulle enn jeg har sett dem før. Det er nesten så jeg ikke har sett maken. Solstrålene reflekteres på alle de riktige stedene og får det til å se ut som moren min skinner. Fjærene trekker til seg lyset og får engelen framfor meg til å se enda mektigere ut enn Gabriel noen gang gjorde.

"Hva synes du?" spør hun med et glimt i øyet. Jeg får nesten ikke frem et ord.

"Hvordan?"

Hun smiler stolt. "Jeg er Rådets øverste medlem nå. Jeg hjalp til med å åpne opp sperren som hindret oss i å nå ned på Jorden. Derfor valgte de meg."

"Men du- Du sa at jeg hadde ødelagt alt. Du sa at det var min skyld. Det gir ikke mening at du plutselig skulle bytte side på den måten." Det vil være en underdrivelse å si at jeg er overrasket, for følelsene som strømmer gjennom meg er mye sterkere enn som så.

Et glimt av skyldfølelse farer over øynene hennes, men det forsvinner like raskt. "Jeg innså vel at det var på tide å støtte datteren min i det hun ønsket. Jeg har gjort så mange feil opp gjennom livet, og å ikke støtte deg er en av dem." En tåre begynner å forme seg i øyekroken hennes. "Jeg er lei for det, vennen." Det hun sier rører ved noe dypt nede i meg, og jeg skritter frem før jeg trekker henne inn i en klem hun gladelig gjengjelder.