Snikmorderen

Hvem er Natasha?

Jeg heter Natasha og er 18 år, bor sammen med moren min, Mia, og faren min, Bruce. Faren min er med i krigen som er i Europa, 1940-tallet og full krig over hele verden, vel ikke der vi bor. Moren min jobber på sykehuset, hun hjelper de som har blitt skadet i krigen. Det er lange dager for henne og får dårlig betalt. Jeg jobber også der, men med de som er litt mindre skadet. Får elendig ukelønn, fem kroner. Vis jeg ikke jobber der så vasker jeg hos folk for å tjene penger. 

Vi bor i New York og der er det fred, men mange millioner lever med lite penger og lite mat på bordet. Han er ofte borte, og ser lite til han. Vi har ikke mye penger, så vi bor i et lite hus. Vi har et lite kjøkken, ved siden av så har mamma og pappa rom. Og i andre etasje bor jeg. Det er ikke stort eller fint, men jeg liker å kalle det hjemme. Det bor mange andre her, bare de som er fattigste. Alle her jobber hardt, mange dør av å jobbe så hardt. 

Har fått to venner, Steve, som bor i samme blokk som meg. Bucky som er sersjant. Ble kjent med Steve da jeg reddet han fra å bli banket opp fra en gutt som er sterkere enn han. Vi ble veldig gode venner, henger mye i lag når Steve ikke prøver å komme seg inn i militæret. Han vil hjelpe til i krigen, men han er ikke sterk og er veldig tynn. Han har store drømmer.

Bucky reddet meg fra å bli banket opp fra den samme fyren som banker opp Steve. Jeg var redd for at han skulle sende meg i fengsel. Lever under et annet navn enn mitt når jeg vasker hos andre. Det gjorde han ikke. Han bare lot meg gå, han var litt rar i starten. 

Liker å henge med de to, ikke når de begynte å snakke om krigen som herjet i Europa. For da kjenner jeg savnet etter pappa, savner han hele tiden. Begge vil delta i krigen, Bucky kan delta vis han vil, men han har ikke tid akkurat nå. Han prøver å skaffe seg en kjæreste eller hva han enn driver på med. Steve vil bare bevise at han kan gjøre ting som alle andre på hans alder. 

Det er sent på kvelden og vi sitter rundt bordet og spiser en kald suppe, ser ofte bort på mamma mens vi spiser. Hun ser ikke noe bra ut, men når jeg spør henne om hvordan det går så sier hun bare at det går bra. Ser at hun lyver til meg. Hun har begynt å hoste litt. 

Det banker hardt på døra og vi begge skvetter. Jeg reiser meg for å gå å åpne, men mamma stopper meg før jeg kommer så langt. 

"Jeg åpner. Spis opp suppen din" sier mamma med en litt streng stemme og jeg sier ingenting og setter meg ned igjen. Mamma reiser seg og går ut av rommet og mot gangen. Hun åpner døra, det blir helt stille fra gangen og jeg lener meg til siden. 

"Mia Romanoff?" sier en mann. Jeg reiser meg fra stolen og går nærmere. Stiller meg ved veggen og ser bort på mamma. Mannen ser bort på meg, ser merket at han kommer fra militæret. Får en veldig dårlig følelse av dette. 

"Ja, det er meg. Hva gjelder dette?" sier mamma veldig stille, nesten sånn at jeg ikke hører hva hun sier. Mannen trekker pusten dypt før han forsetter. 

"Jeg må beklage for det sterkeste, men mannen din er dø" sier mannen og kler qv seg hatten. Mamma får nesten ikke puste og begynner å gråte. Jeg går nærmere henne, men stopper opp for mannen ser strengt på meg. Jeg ser bort på mamma. 

"Nei, det kan ikke være sant. Han kan ikke være dø, han kan ikke være dø!" sier mamma og faller sammen på gulvet. Hun ser bort på meg som står helt i ro og ser trist på henne. "Kom hit skatt" sier mamma og strekker ut armene sine mot meg. Løper mot henne og faller ned i armene hennes. Lukker øynene mine hardt igjen og vil åpen dem og mannen er borte. At pappa ikke er dø. Da jeg åpner dem igjen så står mannen der enda og pappa er dø.

"Hva skjedde med han?" Sier mamma og løfter blikket sitt mot han. Mannen ser ned på oss, han ser strengt på meg. Ligger bare i armene til mamma. "Svar meg. Hva døde mannen min av?" Sier mamma strengt.