Snikmorderen

Sibiria

"Natasha!" roper Steve og jeg åpner øynene mine og kommer meg ikke langt opp. Puster tungt ut og inn, og prøver å roe meg ned. Så oppdager jeg at jeg ikke kan bevege armene eller føttene mine. Jeg er lenket fast til en stol, ser opp og ser noe som henger over hode mitt. Svelger tungt og ser rundt meg. Det er helt mørkt rundt meg, men ikke der jeg sitter. 

"Zola! Hører du meg?! Slipp meg løs!" roper jeg, hører ikke en lyd. Ikke noen skritt engang. Prøver å få løs armene, men da strammes det enda mer. Metall armen har blitt oppgradert og har fått en rød stjerne. Knytter neven og kjenner en slags styrke. Ikke en god en. 

Legger meg tilbake i stolen og hører stemmen til Steve, da jeg faller og ned mot bakken. Kjenner ikke den harde landingen eller når jeg mistet armen min. Når jeg lukker øynene så ser jeg panikken og redselen i øynene til Steve når han strekker seg mot meg. Blikket når jeg faller. En tåre renner fra kinnet mitt. Har begynt å bli redd for guttene, vet ikke hvor de er eller om de lever enda. Da slår tanken meg inn. Hvor lenge har jeg sovet? Hvor er jeg nå?

"Zola! Slipp meg løs!" roper jeg igjen for full hals. Plutselig blir lyset i rommet skudd på og jeg får vondt i øynene mine. Døra går opp og to full bevæpnet menn kommer inn, bak dem kommer det en mann og to full bevæpnet menn til. Jeg ser spørrende på dem. De fire mennene stiller seg rundt om i rommet og holder et godt grep om våpene sine. 

"Hun ligner ikke på en super soldat som du beskrev henne. Sikker på at dette er rett jente?" sier mannen med militær drakt og med en rød lue. Han snur seg bak og da ser jeg Zola. Han kommer inn med en tykk jakke og med briller på. Med en gang han ser meg, smiler han. 

"Det er rett jente, men akkurat nå så har hun fått tilbake minnene sine. Derfor er hun så stor i kjeften" sier Zola med en litt streng stemme. Jeg ser på dem.

"Hvem i helvete er du og hvor er jeg!" roper jeg sint. Med en gang jeg blir sint så tar mennene frem våpene sine og gjør seg klar til å gi meg støt. Blir ikke redd dem. 

"Jeg er Oberst Vasily Karpov og velkommen til ditt nye hjem fremover" sier Vasily. Det navnet sa meg ingenting og aner ikke hvem det er. Ser bort på Zola som skjønner blikket mitt. 

"Hvilket år er dette? Og jeg spør igjen, hvor i helvete er jeg!" sier jeg og mennene gjør seg klar, men Vasily løfter hånden og de trekker våpene til seg. Holder dem hardt i hånden og viser meg at de ikke er redd for meg. 

"Det er første desember 1991. Du er i Sibiria, Russland. På vårt hemmelige sted, HYDRA Siberian Facility" sier Vasily. Jeg hang med til hvor jeg var og hvilket årstall, men datt helt ut når han begynte å si hva denne fuckings basen heter. Jeg driter i hva den heter, vil bare hjem. 

"Har jeg vært frossen over ti år?! Jeg sier det igjen, og denne gangen mener jeg det. Du er en gal mann" sier jeg og knytter nevene mine. Kjenner hvor irritert jeg er. 

"Stor i kjeften, det lyder bra. Men er hun snikmorderen vi leter etter eller bare en redd liten jente som har mistet for mye? For jeg kan ikke se en snikmorder av henne" sier Vasily. 

"Hun er den perfekte snikmorderen. Hun kommer til å bli verdens kjente snikmorder og når alle hører navnet hennes så vil de løpe sine veier" sier Zola med en rolig stemme. Liker ikke tanken deres. Skulle ønske at jeg drømte, men dessverre er ikke dette en drøm.

"Jeg er ingen snikmorder, kommer aldri til å bli det! Uansett hva dere gjør med meg. Jeg er ingen kriger eller en soldat. Jeg er bare en jente!" sier jeg. 

"Den jenta du en gang var, er ikke her lenger. Hun har vært borte ganske lenge nå. Nå er du Winter Solider" sier Zola og finner frem en rød bok. Den har den samme stjerna på forsiden som den jeg har på armen min.