Snikmorderen

Hvem var det du mistet?

"Forsett med treningen. Jeg vil snakke med deg senere, Natasha" sier Madam B og forsvinner igjen. Jeg tenker litt over det jeg sa om det å drepe en venn hvis den sto imot meg, men jeg har ikke noen venner. Jeg er alene i denne verden, derfor må jeg finne min plass. Bucky er på tur ut av døra.

"Hvem var det du mistet?" sier jeg og Bucky stopper opp i døra. Han står lenge ved døra og bare stirrer i den. Jeg lener meg mot veggen og legger armen i kors. "Ligner jeg så mye på den personen du mistet?" sier jeg. 

"Ja, det er nesten som at du er den personen som jeg mistet for lenge siden. Hun var en av mine aller beste venner og en god venn. En som jeg kunne stole på" sier Bucky og snur seg mot meg. Ser ikke lenge på meg før han flytter blikket sitt til hendene.

"Hun het Natasha, som deg. Hun var bare 18 år, men oppførte seg som en voksen. Smartere enn meg og Steve. Hun hadde tatt ansvaret for familien ganske ung alder, det gjorde hun med strake armer og klarte det ganske godt" sier Bucky.

"Det høres ut som at du, Steve og Natasha sto hverandre ganske nær. Dere høres ut som at dere kjente hverandre godt og kunne stole på hverandre. Det er ikke mange som har sånne vennskaper i denne tiden" sier jeg.

"Ja, vi tre stolte på hverandre fult ut. For oss var det viktig med ærlighet. Det klarte jeg ikke hele tiden. Løy noen ganger for dem og det viste Natasha, men hun sa ingenting" sier Bucky. Han smiler og prøver å holde seg rolig, dette er vist et sårt tema for han. 

"Vi har ute på et oppdrag, Natasha ble kidnappet av HYDRA og ble tatt med dit, uten at vi viste om det. Vi kom oss unna i livet i behold, men vi måtte komme oss hjem. Vi skulle ta toget hjem igjen, men det vi ikke viste var at HYDRA var ombord, eller soldater. Det var den eneste måte at vi kunne komme oss hjem og stoppe HYDRA for godt" sier Bucky. 

"Vi hoppet fra en klippe og landet på toget. De hørte oss og kom der vi gjemte oss. Det ble en slåsskamp og jeg slo hode og ble liggende på gulvet. Natasha tok imot et skudd for meg og ble dratt ut av toget. Hun klamret seg fast til et håndtak utenfor toget. Vi prøvde å redde henne, men hun ser at håndtaket ikke vil holde så hun slipper grepet og faller ned mot bakken" sier Bucky. 

"Lette dere etter henne?" sier jeg. Bucky nikker som svar. 

"Ja, like etter at vi stoppet HYDRA før de forsvant under jorden så lette vi etter henne. Det eneste vi kunne finne var en blod dam som kom ifra henne, men vi fant aldri noen lik" sier Bucky. 

"Jeg kondolerer for tapet ditt" sier jeg. Bucky tørker vekk tårene sine. 

"Takk. Alt jeg gjør og kommer til å gjøre er for henne, jeg vil ikke at det hun gjorde for meg skal bli glemt og bli borte. For da mister jeg henne for alltid" sier Bucky.

"Elsket du henne?" sier jeg og Bucky får store øyne når han ser på meg. Jeg trekker bare på skuldrene mine. "Det høres ut for meg at du har følelser for henne" sier jeg. 

"Det kan godt hende. Jeg fikk aldri fortalt henne at jeg elsker henne" sier Bucky og reiser seg opp fra benken og ser på meg. "Hva skjedde med deg?" sier Bucky og ser på metall armen min. 

"Jeg falt ned fra et fjell for noen år siden og mistet armen min. Jeg fikk denne av en fyr som heter Zola, han kalte meg for HYDRAs neve eller noe, det er lenge siden jeg fikk armen" sier jeg. 

"Var det en ulykke du ble utsatt for?" sier Bucky. Han virker plutselig interessert for det som skjedde med meg. 

"Nei, jeg var bare ute på en tur sammen med mamma og pappa. Så skled jeg og falt ned mot bakken" sier jeg og trekker på skuldrene mine. 

"Lette ikke foreldrene dine etter deg?" sier Bucky. 

"Jo, men de fant meg aldri, for det var noen menn som fant meg først og tok meg med til Zola. Jeg vet ikke hva som skjedde med foreldrene mine" sier jeg. Bucky tenker for seg selv, ser rart på han og skjønner ikke hva han tenker på. 

"Jeg tror det ligger mer bak det som skjedde med deg. For hvis foreldrene dine var glade i deg så ville de aldri ha sluttet å lete etter deg. Tror ikke at du vet hele sannheten" sier Bucky. 

"Det er det jeg har blitt fortalt, for det eneste minnet jeg har før ulykken er noen som roper Natasha, men det var ikke foreldrene mine. Det var noen andre, men aner ikke hvem det var. Og jeg kan se noen vogner før jeg treffer bakken" sier jeg og trekker på skuldrene mine. 

Døra går opp med et brak, skvetter litt og vi begge snur oss mot døra. Der står Madam B og virker ganske opphisset ut. 

"Jeg vil snakke med deg, Natasha. Med en eneste gang" sier Madam B og snur seg og går igjen. Hører de høyhelte skoene treffe gulvet, til de forsvinner. Jeg skjønner ingenting om hvorfor hun vil prate med meg igjen. Hva har jeg gjort nå da?

"Må vist gå, kan ikke la henne vente særlig lenge, da blir det ekstra trening på meg i natt. Takk for praten. Vi ses senere" sier jeg og går mot døra.

"Natasha?" sier Bucky, stopper opp og snur meg halvveis mot han. "Vi trenger igjen klokka ni i kveld. Og ta med deg knivene" sier Bucky. 

"Ja, det er greit" sier jeg og går bortover gangen, Bucky kommer ut og ser meg forsvinne. Han trekker på skuldrene sine før han går sin vei. 

Det vi ikke vet er at vi snakker om den samme ulykken, den samme ulykken der jeg ofret meg selv for å falle og der Steve og Bucky vant kampen mot HYDRA.