Snikmorderen

Minnene som ikke forsvinner

Kroppen begynner å bli varmere og jeg kan bevege fingrene mine og føttene mine. Den kalde kulden forsvinner og den blir byttet med varm luft. Åpner øynene mine og ser gjennom det lille glasset og ser Vasily, han står med hendene på ryggen. To vakter bak han, i ansiktet er de dekket av blod. Det har tørket. 

"Har dere vært i slåsskamp?" sier jeg og smiler. Vasily ser strengt på meg, jeg godter meg litt når jeg ser hvordan de ser ut i ansiktene. "Har soldatene gått i mot deg?" sier jeg. Da skjønner Vasily med en gang at jeg må slette minnene igjen før de kommer frem. 

"Så henne til maskinen, med en gang" sier Vasily og mennene kommer mot meg. Boksen åpner seg og den ene av mennene slår meg i fjeset. Faller ned mot gulvet og de griper meg i hver sin arm, drar opp overkroppen min og begynner å gå. Prøver å kjempe meg ut av grepet deres, men de bare strammer enda mer. Vasily går foran oss. 

Når vi kommer inn i rommet der stolen er så kjenner jeg hvordan pusten min går opp, hvordan smertene er og hva som kommer til å skje med meg. Prøver å komme meg på beina, men de lystrer ikke. Ser at døra går igjen etter oss og låses.

"Nei! Vær så snill! Ikke stolen!" trygler jeg, men det er ingen som hører på meg. De drar meg mot stolen. "Nei!" roper jeg og ropet høres i hele gangen, Emily som sitter i en celle hører ropet mitt. Hun ser ut i gangen, men ser bare vakter som går frem og tilbake. 

"Natasha!" roper Emily, jeg hører at Emily roper til meg. Jeg vil rope tilbake til henne, men de setter meg i stolen og blir lenket til stolen. Jeg blir lent tilbake i stolen. 

"Dette er reglene for en snikmorder. Du skal ikke ha noen følelser eller minner, da kan du ikke gjøre verden til et bedre sted" sier Vasily og finner frem den røde boken. Jeg ser redd på han med tårer å øynene mine. 

"Har har ingen minner! Vær så snill! Jeg vil ikke gjøre dette!" gråter jeg. Emily har ikke fått noen svar i fra meg og hører at jeg sier noe, men kan ikke høre hva det jeg sier. Men hører at jeg gråter. 

"Natasha! Hører du meg?!" roper Emily og guttene kommer frem og ser spørrende på henne. De skjønner også at det er noe som skjer med meg. Ingen vet at Vasily sletter minnene mine når de kommer frem. Ingen av dem vet at jeg har minner. 

Hører at Emily roper, men kan ikke svare for jeg får noe i munnen. Jeg ser hvordan maskinen kommer nærmere ansiktet mitt. Har ikke lyst til å miste noe, men poenget er at jeg ikke har noen minner i hode mitt akkurat nå. 

Kjenner hvordan jeg får støt gjennom kroppen og at Vasily sier ordene. Jeg mister den tingen jeg har i munnen og et langt hyl forlater munnen min. De hører hylet mitt og de blir veldig redd for meg og hva som skjer med meg. 

Støtene forsvinner og masken forsvinner fra ansiktet mitt. Ordene går igjen og igjen i hode mitt, ingen av ordene forsvinner. En tåre forlater øyekroken min. Armene blir slippet fri, sitter helt i ro i stolen. Vasily ser strengt på meg. 

"Minnene er der enda, sir" sier en av vaktene og Vasily sukker tungt ut. Han legger boken på metallbordet og ser på meg. Jeg sitter der bare og stirrer tomt opp i taket. 

"Jeg har ingen minner!" sier jeg med en streng stemme, har ingenting i hode. Ikke noe minner om meg selv eller andre. Hode mitt er helt tomt.

"Vis du ikke hadde noe minne, så hvorfor gråter du da? Du er en soldat!" roper Vasily. "Doktoren gjorde en stor feil med å redde deg, du skulle ha dødd" sier Vasily.

"Hva skal vi gjøre, sir?" sier den andre mannen. Vasily ser på meg og jeg setter meg opp. Jeg er rød i ansiktet, enten etter støtene eller fordi at jeg gråter.

"Før henne til en celle, langt unna de andre. Vi forsetter med dette i morgen" sier Vasily og vaktene kommer mot meg. Jeg reiser meg fra stolen og går, de står på hver side av meg. "Jeg er skuffet over deg, soldat" sier Vasily når jeg går forbi han.