Snikmorderen

Tiden er kommet

Madam B sitter i trappa og ser rett frem, hun ser på døra. Jeg går med rolige skritt mot henne. Hun legger ikke merke til meg før jeg står ved siden av henne, hun skvetter litt. Men flytter blikket igjen. Ser mot døra, den er hele tiden låst og det bruker å stå vakter der, men nå står det ingen der. Flytter blikket mitt tilbake til Madam B. 

"Du ville snakke med meg" sier jeg. Det er stille mellom oss, en stillhet som jeg ikke helt liker. Ser rundt meg og oppdager plutselig at det er ingen her, ingen vakter eller noen som trener, ingen som danser eller noen som kjefter. Det er stille. Jeg ser på trenings rommet og det eneste som er igjen er der våpene og de ligger strødd utover gulvet. 

"Sett deg ned ved siden av meg" sier Madam B etter en lang stund, jeg nøler litt, men setter meg ned og ser på døra igjen. Ser mot henne og kan se at hun har grått. Jeg har aldri sett henne gråte før, så dette var nytt for meg. 

"Hva var det du ville snakke med meg om? Hvor er alle sammen? Hvorfor er det så stille her?" sier jeg og ser ned på hendene mine, men ser igjen på Madam B. 

"Alle har blitt arrestert og sitter i fengsel, det er bare oss igjen" sier Madam B med en trist stemme. "Det var det jeg ville snakke med deg om" sier Madam B og snur blikket sitt mot meg. 

"Hva mener du med at de er arrestert? Hvordan ble de oppdaget?" sier jeg og ser forskrekket på henne. Det virker ikke som at Madam B bryr seg så mye om det. "Jeg trudde du brydde deg om jentene som trente her, for du vil at vi skal få en plass her i verden" sier jeg. 

"Ikke nå lenger. Det betyr ingenting legger, alt som jeg har jobbet for og har gjort hele livet, lagt i grus. Alt dette for ingenting" sier Madam B og snur seg mot meg. "Myndighetene fant ut at jeg tar barn og fulgte etter. De vet hvor vi er og har tatt alle sammen, de som var ute og trente, og de som var ute på oppdrag. Alle sammen. Jeg er neste" sier Madam B. 

"Jeg skal forsvare deg mot dem. De kan ikke vinne mot meg, jeg er sterk" sier jeg. Hun bare rister på hode og ser ned igjen. 

"Myndighetene har gitt alle barna minnene sine tilbake og de lever nå lykkelige sammen med familien sin, uten å huske alt dette. Tiden er kommet for meg" sier Madam B. 

"Skal du bare gi opp? Du har lært meg i flere måneder nå at jeg aldri skal gi opp" sier jeg. Madam B reiser seg fort opp og tørker tårene sine. Jeg reiser meg, men hun legger en hånd på skulderen min og dytter meg ned igjen. 

"Det er noe du må vite før du forlater meg. Og det er ganske viktig at du lytter nøye til det, Ikke still meg spørsmål og ikke noe kommentarer ifra deg. Er det klart?" sier Madam B, jeg nikker som svar og ser opp på henne. Madam B setter seg ned igjen. 

"Du og Bucky kjenner hverandre. Dere snakket om den samme ulykken i stad. Du husker den annerledes fordi Vasily vrengte sannheten for deg" sier Madam B, jeg svelger tungt og ser ned på hendene mine.

"Så jeg har ingen foreldre?" sier jeg og ser på Madam B, hun rister forsiktig på hode. Jeg sukker. 

"Foreldrene dine er døde for lenge siden, du vil sikkert huske litt etter vært. Minnene dine kommer tilbake. Uansett, det Bucky fortalte deg om den ulykken der du falt ned fra toget, det er sant. Du ofret deg selv for å redde dem" sier Madam B. 

"Hvorfor forteller du meg dette? For å gjøre ting lettere for deg når du dør? Eller for å ødelegge mer for meg, jeg aner ikke hvem jeg er engang!" roper jeg strengt. Madam B sukker tung. 

"Jeg sier dette fordi, når myndighetene kommer for å ta meg. Så er alt du kjente blir borte på noen sekunder. Jeg vil at du skal vite sannheten, sånn at du kan jakte videre på å kjenne deg bedre med tiden. For en snikmorder vil du aldri bli fult ut, du har drept og trent hardt, men det er ikke deg" sier Madam B. 

"Så hvorfor trente du meg da? Jeg kunne bare ha dødd der oppe eller bare blitt liggende i den boksen" sier jeg. 

"Den boksen var ødelagt og ville slutte å fungere etter vært. Du fortjener mer enn å ligge i den. Og tiden har forandret seg ganske mye for deg. Du har ikke bare vært her i noen måneder, men fem år. Vi er i 2008 nå, snart i 2009" sier Madam B. Ser bare ned igjen. Hjelper ikke noe særlig. 

"Så resten av livet mitt så skal jeg finne mer ut om meg og prøve å finne den Natasha som falt ned fra toget og døde, som plutselig blir en snikmorder. Jeg vil ikke gjøre det!" sier jeg og reiser meg opp og ser rundt meg. 

"Du bestemmer hva du skal gjøre eller hva du ikke skal gjøre. Men bare lov meg at du overlever og prøver å tilpasse deg det nye livet" sier Madam B og reiser seg. "Gå til kirkegården og se på gravsteinene til de du husker fra din tid, det kan være foreldrene dine eller denne Steve fyren" sier Madam B og reiser seg opp og går med rolige skritt mot meg og legger en hånd på skulderen min. Jeg rister den bare av meg. 

"Jeg er så lei meg, Natasha. Ville bare være ærlig mot deg den siste timen" sier Madam B. 

"Ja, din siste time. Ikke min. Du sitter ikke igjen med mange spørsmål og får ikke svar på dem. Du kunne ha vært ærlig med meg fra starten av, men neida. Alle her lyver for meg!" roper jeg irritert. Madam B bare ser ned i gulvet. 

"Du burde komme deg vekk herfra. Klatre gjennom vinduet på rommet der du sov og løp gjennom gaten uten å snu deg tilbake. Start bare på nytt, det er det beste for deg" sier Madam B og jeg sier ingenting og går opp trappa.

"Hade. Lykke til videre" sier Madam B. Stopper opp og snur meg bak til henne. Hun ser veldig lei seg ut. Jeg trekker pusten og sukker. 

"Lykke til deg også. Vær forsiktig" sier jeg og går opp i andre og mot rommet. Knuser ruta og hopper ned mot bakken og løper vekk. Da kan jeg se politibiler som kjører mot huset. Jeg går så fort som jeg kan. Så hører jeg et digert smell og snur meg. Kan se en tykk svart røyk som kommer fra huset. Alt faller sammen og røyken sprer seg utover himmelen.