Snikmorderen

Gravplassen

Jeg går med rolige steg mot porten, og åpner den. Kjenner hvor svett jeg er i hendene mine. Slipper porten, stopper opp og ser på alle gravene som er her. Jeg vet ikke hvor de er gravlagt engang. Alt er forandret siden jeg mamma sin ble gravlagt, og det er jo flere år siden jeg har vært her. Det har blitt flere med årene, men det er ingen som bor i dette område engang. Alt er forlatt, det er sikkert etter krigen, så er det ikke noen her. Lurer egentlig på hva som har skjedd her, for det virker bare som at det bare var sykehuset som ble angrepet, men hvorfor er alle borte da? Sykehuset ble forlatt for 20 år siden, gjelder det akkurat det samme for de som bodde her? Har det vært forlatt her i 20 år?

Må lukke igjen jakken, for det kommer en kald vind som gjør at jeg blir kald. Angrer litt på at jeg dro hit, men jeg kan ikke finne ut av så mye uten å ha gått hit og ikke sett hvor de ligger. Bare for å se hvordan gravene deres er, da kan jeg få mer ro inni meg. De ser sikkert ikke ut, det har sikkert ikke vært noen her på lenge. For mange av gravsteinene ser ikke ut, mye gress rundt og blomstrene er visnet. 

Mens jeg stirrer utover kirkegården legger jeg merke til et tre, det er noe med det treet som jeg kan huske. Det har jeg nesten glemt, men når jeg ser treet så kommer det opp et minne, det er ikke akkurat noe godt minne som kommer opp. 

Husker at det var en grufull storm og det var en kveld at mamma og jeg hadde kranglet følt. Vi hadde vært uenig om noe og jeg ble bare lei av kjeftingen hennes og løpt ut av huset og til graven til pappa. Dette var seks måneder etter at han ble gravlagt. Jeg satt under treet og gråt, satt og så mot graven hans. Jeg satt der i fire timer, satt der over midnatt. Etter lang tid så kom mamma, hun hadde en paraply og kom løpende mot meg. Hun satte seg ned ved siden av meg. Hun trengte ikke å si noe til meg. For hun bare la armen rundt skuldrene mine og lot meg gråte helt til jeg var ferdig. Vi satt der og så på graven til pappa, helt til vi gikk hjem igjen og jeg gikk for å legge meg.  

Jeg går mot treet, da ser jeg gravene deres. Pappa og mamma ved siden av hverandre, kan nesten ikke se navnene deres. De er nesten borte, jeg fjerner ugress og prøver å få navnene mer frem. Det er vanskelig, men får det til. Navnene blir mer synlig. Gravsteinene er akkurat de samme som da jeg var her sist. Setter meg ned på gresset, midt mellom dem, og ser på dem. De er sikkert lykkelige nå, de er sammen. Akkurat som mamma har sagt, hun gledet seg til å møte pappa igjen. Nå er de sammen. 

"Natasha?" sier Bucky bak meg, jeg snur meg bak og ser guttene kommer mot meg. Jeg smiler forsiktig til dem. De stiller seg ved siden av meg, setter seg på huk. De ser på gravene. "Er det her foreldrene dine ligger?" sier Bucky.

"Var det derfor du bare dro din vei? For å finne foreldrene dine sin gravplass?" sier Steve. Det begynner å regne, kjenner regndråpene som treffer håret mitt. 

"Ja, her ligger foreldrene mine. Jeg måtte dra for å finne meg selv. Har hatt for mange hull i fortiden min og jeg kunne ikke gå videre før jeg fant svar" sier jeg. Guttene ser på hverandre. 

"Fant du noen svar her?" sier Bucky med en forsiktig stemme. 

"Ja, jeg fant alle svarene jeg har lett etter. Nå kan jeg endelig komme meg videre, men jeg måtte bare se til foreldrene mine. Det er flere år siden jeg har sett graven deres. Jeg bare måtte dra hit" sier jeg, Bucky reiser seg og ser rundt seg. Steve og jeg ser opp på han, vi skjønner ikke helt hva det han ser mot. Han stopper blikket sitt, vi vet ikke helt hvilken grav han ser mot. 

"Gå å se om moren din ligger der" sier jeg og dytter han litt i foten. Bucky ser ned på meg og jeg smiler bare til han. "Bare gå" sier jeg. Bucky går med rolige skritt ned. 

"Hvem er det som ligger der nede?" sier Steve og setter seg nærmere meg. Jeg ser på han. 

"Moren hans. Hun døde to år før han ble kjent med oss. Hun døde av kreft" sier jeg, vi ser at Bucky stopper foran en grav. Han faller ned på knærne sine og børster vekk gress som er foran steinen. Tørker vekk tårene sine.

"En snikmorder kan også gråte. De viser at vi forsatt er menneskelig" sier jeg og Stev ser spørrende på meg. "Hele mitt liv har jeg hørt at jeg er en snikmorder. Tårer hører ikke hjemme hos en snikmorder. Så når jeg gråt så betyr det at den menneskelige siden min er enda der" sier jeg. Da skjønner Steve det enda bedre. 

"Hvor ligger foreldrene dine?" sier jeg. Steve ser rundt seg og prøver å huske hvor de ligger. 

"Jeg vet faktisk ikke. Jeg kan ikke akkurat huske hvor de ble gravlagt. Det har blitt en del gravsteiner siden sist jeg var her" sier Steve. 

"Skal vi finne hvor de ligger? Kom igjen. Vi er her allerede, så det skader ikke å finne graven deres. Bare hvis du har lyst" sier jeg. "Vi trenger ikke altså" sier jeg. 

Steve reiser seg opp. Ser opp på han. "Kom igjen" sier Steve og rekker frem hånden. Jeg tar den og vi begynner å lete. Hele tiden mens vi leter så ser jeg bort på Bucky. Han sitter å gråter, hode mellom armene og gråter. Kan se tårene som renner fra øynene hans. 

"Gå bort til han. Jeg kan finne foreldrene mine selv. Bare pass på han" sier Steve. Reiser meg og går med rolige skritt mot Bucky, stopper opp ved graven og leser ordene som står skrevet på graven hennes. 

"Sønnen din er et monster. Du har skapt et monster!" leser jeg inni meg. Ser ned på Bucky, han er ganske knust ut. Bak de skrevne ordene. "Min dyre bare mor, vi ses snart igjen" leser jeg. 

Setter meg ned ved siden av han, og trekker han inn i en god klem og stryker han på ryggen. Skjønner at han er lei seg, for alle dømmer oss for noe vi har gjort, men de kan ikke se hele bildet her. Vi gjør ikke det med vilje, det er en grunn til at dette har skjedd med oss. 

"Ikke bry deg om det som blir skreve. Det er ikke sant" sier jeg og prøver å roe han ned. Bucky stopper å gråte, begynner bare å smile bak meg. Han trekker seg unna meg.  Vi begge ser på gravsteinen til moren hans. "Hun ville ha vært stolt av deg" sier jeg. Bucky rister meg på hode, jeg dytter i han. 

"Ikke ødelegg håret mitt" sier jeg og smiler. Han bare smiler og reiser seg på beina. Vi går mot Steve, han har funnet graven til foreldrene hans. Vi legger en hånd på hver av skuldrene hans. Vi begynner å innse at alle vi kjenner og elsker er borte. Vi har bare hverandre. 

"Hva er planen nå? Skal vi bare rømme helt til myndighetene finner oss og dreper oss? Eller tar oss til fange og dreper oss?" sier Bucky. Jeg ser spørrende på han. 

"Det første vi kan gjøre er å finne oss et hjem og kanskje ta en dusj, for en av dere lukter sikkerlig ille. Og det er ikke meg" sier jeg. Guttene bare smiler. 

"Hvor skal vi bo? Myndighetene er forsatt etter oss og de jakter på oss til de finner oss" sier Steve og ser opp på oss. 

"Ja, du har rett. Men det sykehuset som vi gikk forbi. Der kan vi vel bo. Hele denne deler er forlatt og sykehuset er det tryggeste stedet for oss" sier Bucky. 

"Ja, høres bra ut. Men har de dusjer der?" sier Steve. Jeg trekker på skuldrene mine. 

"Vi finner vel ut av det. For jeg føler ikke for å bo i det gamle hjemmet mitt. Det føles ikke som hjemme lenger. Jeg er med på å dra til sykehuset" sier jeg.  

"Da går vi. For nå begynner det virkelig å regne og jeg vil ikke bli enda mer blaut" sier Steve og reiser seg. Vi går mot porten igjen. Jeg går bak guttene. Ser en siste gang på gravsteinene til foreldrene mine og smiler til dem. Stopper opp og bare ser på dem. Guttene stopper ved porten. 

Jeg trekker pusten og putter hendene i lommen og går mot guttene. Steve holder porten åpnen for meg, går gjennom og Bucky lokker den. Ser bare at kirkegården blir mindre og mindre jo mer vi går bort i fra den. Jeg skulle egentlig ha ligget ved siden av dem, men jeg lever enda.