Snikmorderen

Winter soldier

De står på en rekke, to gutter og en jente. De er tynne og skittne, aner ikke hvor lenge de har vært her. De ser helt forskremte ut og aner ikke hva som kommer til å skje nå. Jeg står lent inntil veggen med hendene foran meg. De ser bort på meg, men ikke lenge før de ser vekk. Mens jeg står der så begynner jeg å tenke tilbake på da jeg drepte Howard og Maria Stark. Det var noe med blikkene deres, det har liksom festet seg til minnet mitt. 

Flytter blikket mitt og ser ned i gulvet, mens jeg tenker. Den ene gutten visker noe til han andre og de begge begynner å le av det. Jenta blir veldig redd og trekker seg unna guttene. Løfter blikket og ser på dem. De står å ler og hvisker til hverandre. Tar ned armene og trekker meg unna veggen, går mot dem.

"Hva er det som er så artig?" sier jeg spydig og strengt til dem. Begge guttene stopper med å le og snur seg mot meg. Jeg går med raske skritt mot dem, de svelger tungt og ser redd på meg. "Jeg stilte dere et spørsmål. Hva er det som er så artig?!" sier jeg strengt. 

"Ingenting!" roper begge i kor. Ser at de er redde for meg og at de har gjort noe dumt nå. Jenta holder seg unna, for hun vil ikke ha trøbbel. Guttene ser på hverandre og jeg griper han ene rundt halsen og dytter han mot veggen. Det skjer så fort at ingen reagerer før gutten står inntil veggen med hånden min rundt halsen sin.

"Jeg spør igjen, vis du ikke forteller meg sannheten dreper jeg deg. Er det klart?" sier jeg og gutten nikker fort. "Hva er det som er så artig?" sier jeg. 

"Bare hvordan du stirret ut i luften og tenke på noe. Jeg trudde ikke at snikmordere skulle tenke på noe eller gjorde det" sier gutten redd. Jeg ser på de andre to. Den andre gutten beskytter jenta, står foran henne. 

"Jeg har ikke noen minner som jeg tenker på, alle er vekk. Det eneste som går gjennom hode mitt er hvordan jeg skal trene dere unger opp til å bli mordere. Er det klart!" roper jeg og strammer grepet om halsen til gutten. 

"Ja, det er klart" sier gutten og har nesten ikke pust igjen. Jeg ser bort på de andre to. "Ja, det er klart" sier begge. Jeg slipper ikke taket på halsen til gutten. Skal jeg drepe han nå? Eller skal han få leve litt til?

"Ikke drep han enda. Vi har ikke begynt treningen eller forskningen enda. Kan du slippe han?" sier Vasily og kommer inn. Jeg sukker og snur meg mot han. Han ser strengt på meg. "Du kan drepe han vis han ikke er nyttig" sier Vasily.

"Neste gang du er stor i munnen, dreper jeg deg" sier jeg og slipper gutten. Han faller ned på gulvet og hoster. Går tilbake til veggen og stiller meg opp. Gutten og jenta går til han og hjelper han på beina igjen. Gutten hoster og er veldig redd nå.

Vaktene kommer inn og stenger for inngangen og holder et godt håndtrykk til våpene sine. Vasily ser nøye på ungdommene som står foran han, ser nøye på dem. Hvordan de er og hvordan de står. De ser nervøse på han, for de vet ikke hva som kommer til å skje med dem.

"Jeg heter Vasily Karpov og er sjefen her. Velkommen til deres nye hjem" sier Vaily. Veldig bra start, du skremmer ikke dem enda mer enn nå. De ser bare enda mer redde ut. 

"Hvor er vi?" sier jenta. Vasily går mot henne og ser strengt på henne. Jenta svelger tungt der hun står å ser på han. Hun angrer med en gang at hun spurte om det. 

"Jeg stiller spørsmålene her, ikke du. Er det forstått soldat?!" roper Vasily. 

"Ja, sir. Det er klart, sir!" sier jenta. Vasily trekker seg unna jenta og ser på alle tre. Han løfter opp hånden og en mann kommer inn, i hendene har han en boksen jeg tok fra Howard. Stiller seg ved siden av Vasily. 

Åpner boksen og den blåe serumet vises og ungdommene svelger tungt. For de vet ikke hva det er for noe. Jenta ser ut som at hun skal besvime snart.