Det Gode, Det Onde og Det Midt Imellom

Mellomspill: Rharel

"Mester!"

Jeg åpnet øynene og ble nesten blendet av lyset fra lysekronen min. Jeg hadde sovnet til lukten av Maysioris' parfyme. Hodet dunket og munnen var tørr.

Jeg trenger et glass whisky...

I døråpningen sto det en liten demon med et brev i hånden. Det var den idioten som hadde vekket meg.

Jeg reiste meg naken opp fra senga og strakte meg.

"Hva er det du vil, Nuntius?" spurte jeg strengt, mens jeg kledde på meg silkekåpen min.

"Du vet at du ikke skal vekke meg så tidlig etter en fest. Jeg har sagt det flere ganger før." Jeg tok frem en av de beste whiskyflaskene jeg hadde og helte litt i et glass.

"Men mester-," begynte den lille demonen. Jeg avbrøt han med å holde opp hånden min. De gjorde alt jeg sa, disse tjenerdemonene. Det liker jeg. Jeg liker når andre gjør som jeg sier. Makt er en god ting å ha.

"Handler dette om Maysioris?" spurte jeg. Maysioris. Min elskede Maysioris. Hun dro fra meg for rundt en fullmåne siden og etter det har jeg ikke hatt annet på tankene. Lukten av den søte parfymen hennes var overalt og stemmen hennes var som et ekko i hodet mitt.

Vet jeg hvorfor hun dro? Nei. Jeg skulle likt å visst det, men alt er ikke like lett med kvinnfolk.

"Nei," sa Nuntius. Han må være en av de styggeste tjenerne jeg har. En liten, paddelignende skapning. Var det hans feil at Maysioris dro fra meg? Var han så stygg å se på at hun ble kvalm og måtte komme seg bort herfra?

"Da er jeg ikke interessert," sa jeg og tok en slurk av whiskyglasset.

"Dette er et veldig viktig brev. Det er mye viktigere enn den forsvunne horen din-."

Denne gangen var det lyden av whiskyglasset som traff gulvet som avbrøt Nuntius.

Jeg løftet ham opp etter nakken og slo ham inni veggen.

"Hore? Tror du at Maysioris ikke er noe mer enn et nytelsesobjekt for meg? Tror du at hun ikke betyr noe for meg?" ropte jeg sint. Nuntius gispet etter luft.

Alt som skulle til for å knekke nakken hans var bare at jeg måtte klemme litt hardere, men det ville blitt for mye papirarbeid om han hadde dødd, så jeg slapp taket på ham og han deiset ned på det flislagte gulvet. Han hadde fortsatt brevet i hånden.

"Gi meg det," sa jeg og dro det ut av de ekle, vortete fingrene hans.

Da jeg så seglet til Fyrst Lucifer på framsiden av det, fikk jeg en kald følelse nedover ryggen.

"Dra deg ut, Nuntius. Hvis jeg hører deg snakke slik om Maysioris igjen, så river jeg av deg hodet."

Den vortete demonen kom seg raskt på beina igjen og løp ut av rommet. Patetisk.

Jeg åpnet brevet:

Erkedemon Rharel,

Jeg valgte deg ikke som en av mine fremste tjenere for at du skulle leve et liv i luksus, men for at du skulle hjelpe meg.

Du har oppført deg som et barn som ikke får leken det vil ha, og det gjør meg tvilsom på om jeg har valgt rett demon til å være min tredje tilhenger.

Bevis lojaliteten og hengivenheten din ved å komme på Rådsmøtet.

Hvis ikke vil jeg ikke ha noe annet valg enn å ta ifra deg tittelen som erkedemon.

Ikke skuff meg en gang til.

Fyrst Lucifer.

Jeg kastet fra meg papiret. En ubehagelig følelse bredte seg i magen. Ikke skuff meg en gang til... Stoltheten min står på spill. Jeg burde gjøre som han sier. Uten tittelen er jeg bare en vanlig og ynkelig demon som alle andre. Jeg har jobbet så hardt for å bli hans tredje tilhenger.

Jeg kledde på meg favorittdressen min, tok en stor slurk fra whiskyflasken og løp ut døra. Jeg måtte fokusere, uansett hvor mye jeg savnet Maysioris.

***

Vårt første blikk på Rharel sin side av historien.

Flere kapittel er på vei, stay tuned ;)