Det Gode, Det Onde og Det Midt Imellom

Kapittel 12: Skolen

"May? Hva gjør du her?"

Jeg snudde meg, og bak meg sto Adam. Ansiktet hans var som et spørsmålstegn.

"Adam! Hei," sa jeg og smilte. "Skjer?"

"J-jeg, uh, er på skolen?" stammet han frem. "Hvorfor er du her?"

"Vel, jeg tenkte at det var en god ide å komme hit, fordi at det er jo det normale tenåringer gjør," forklarte jeg. "Og i tillegg, så kjeder jeg meg sykt mye."

Adam nikket sakte for å vise at han forstod, men jeg kunne se at han var fortsatt forvirret.

"Jeg skulle akkurat til å gå inn her, fordi jeg så at det var mange som gjorde det når den høye ringelyden startet," sa jeg og pekte på døra.

"Er det virkelig en så god ide, da? Læreren merker jo sikkert at du ikke går på skolen engang," sa han bekymret.

"Pfft, det går fint. Jeg har ikke tenkt å skille meg ut så mye. Dessuten har jeg en plan."

"Okei..." Han hørtes ikke helt overbevist ut. "Jeg har mattetime nå, og er allerede for sen, så jeg må løpe, men møt meg i skolebiblioteket etterpå. Greit?"

"Greit," svarte jeg, så gikk jeg inn døra.

Noe jeg ikke hadde regnet med, var at absolutt alle kom til å snu seg og stirre på meg med en gang jeg gikk inn døra.

"Hvem er du, da?" spurte læreren og rettet på brilleglasset.

Kom på noe. Fort!

"Jeg er en utviklingselev," sa jeg.

"Mener du utvekslingselev?"

"Eh, ja."

Læreren studerte meg med blikket i noen sekunder og jeg har aldri vært så nervøs før.

"Greit. Bare sett deg med den ledige pulten der borte, så begynner vi timen."

Læreren nikket mot en blond gutt som satt nesten helt bakerst i klasserommet. Jeg gikk bort og han flyttet sekken sin fra stolen ved siden av, sånn jeg kunne sette meg ned.

Jeg må innrømme at jeg var litt skuffet over at læreren ikke spurte meg om hva jeg het, for jeg hadde faktisk brukt en stund på å gi meg selv et etternavn. Man trenger som regel ikke etternavn i Avgrunnen, fordi ingen har det samme navnet, og hvis man først har noe som ligner et etternavn, så er det litt som beskrivelser. Som for eksempel Rharel den Fjonge, eller den Kvalmende. Dette er selvfølgelig titler jeg nettopp fant på, men du skjønner poenget.

Jeg satte meg ned ved siden av den blonde gutten. Han så ned i boka si. Om det ikke hadde vært for at han nettopp hadde flyttet sekken sin for meg, så hadde jeg trodd at han ikke visste at jeg var der.

"Hei," sa jeg.

"Hei."

"Jeg heter May Bekk."

"Lukas."

Han noterte ned alt læreren sa i skriveboka si. Er det sånn man lærer ting her?

"Sååå, hva liker du å gjøre på fritiden?" spurte jeg.

"May, jeg beklager, men jeg prøver å få med meg det læreren sier. Kan du være litt stille?" sa han rolig.

"Greit. Du virker som en superinteressant type," sa jeg sarkastisk.

Han fnøs, men på en god måte, som om han syntes at det jeg sa var morsomt. Det fikk meg til å smile.