Det Gode, Det Onde og Det Midt Imellom

Mellomspill: Rharel

"Praeterel er død," sa Nuntius. "Hva skal vi gjøre?"

Jeg kjente skuffelsen og sinnet stige. Praeterel var min beste tjener... Ingen andre av demonene mine vil kunne få henne tilbake med makt. De er for svake...

"Jeg aner ikke..." sa jeg, og dro hånden gjennom det røde, bølgete håret mitt.

"Vi kan... Spørre om hjelp?" foreslo Nuntius.

"Hjelp?"

"Ja. Støtte, for å få henne tilbake."

Jeg fnøs. Jeg spør ikke etter hjelp. Jeg er en av Lucifer's Erkedemoner. En erkedemon spør aldri om hjelp.

"Kom heller med forslag som ikke er helt idiotiske," sa jeg og slang meg ned på den røde sjeselongen min. Alt dette ga meg hodepine.

"Rharel..."

En vakker, kvinnelig demon stod i døråpningen. Det lange, sorte håret hennes hang løst over brystet. Hun hadde på seg en blodrød kjole og gullsmykker. De fyldige leppene hennes var dekket av en rød lebestift.

Jeg reiste meg.

"Phantasiae! Hva skyldest dette ugudelige besøket?" spurte jeg, og signaliserte til Nuntius at han skulle dra seg bort herfra. Han gjorde naturligvis som jeg sa.

"Vel, jeg hørte at du sliter."

"Sliter jeg? Den var ny..."

Jeg gikk bort til baren min og ordnet til et glass whisky til meg selv.

"Du vet, ryktene i Avgrunnen sprer seg jo som ild i tørt gress..." sa hun.

Jeg kjente at jeg fikk en klump i halsen. De snakker om meg... Og ikke på en bra måte...

"...Så jeg tenkte at du kanskje kunne trenge litt selskap." De gule øynene hennes hadde lyst i blikket. Jeg vet hvor dette er på vei hen.

Hun dro sakte av seg kjolen. Jeg satte fra meg whiskyen og gikk mot henne.

"Phantasiae," sa jeg rolig, og la en hånd på skulderen hennes. Hun sluttet å kle av seg.

"Jeg er ikke intressert i å få trøst. Uansett hvor god du er."

Hun så skuffet ut. Jeg hadde også vært skuffet om jeg var henne.

"Er det meg det er noe galt med?" sa hun sårt, mens hun dro kjolen på plass igjen.

"Ja. Men det eneste problemet med deg, er at du ikke er Maysioris."

Jeg gikk bort til whiskyen min igjen.

"Utenom det, så er du feilfri." Jeg tok en stor slurk fra glasset. "Jeg lar deg vite når jeg er ferdig å sørge, så kan vi ta opp igjen alt det tapte."

Phantasiae smilte.

"Si i fra med en gang, da. Jeg orker nesten ikke å vente," sa hun og blunket, før hun gikk ut døra.

"Ikke jeg heller," sa jeg lavt til meg selv.

***

Det første kapittelet i Del 2, juhuuu!

Hva synes du om Phantasiae?

Det kommer mest sannsynlig en del kapittel i nær fremtid, med tanke på den situasjonen vi er i nå.

Jeg får mer tid til å skrive, selv om omstendighetene ikke er så flotte...

Husk å hold dere trygge, og behold roen.