Da jeg kom tilbake til politistasjonen, så var den unge politimannen borte.
Han var ikke der jeg så han sist. Den ubehagelige plastikkstolen var tom...
"Og hvor har du vært?" hørte jeg noen si bak meg. Shit!
Jeg klistret på meg et falskt smil og snudde meg.
Der stod Tom med armene i kryss. De blå øynene hans var sinte og jeg kunne se et hint av bekymring i de også. Men mest sinne...
"Å, hei! Jeg var, eh, på do," sa jeg og fortsatte å smile.
Det så ikke ut som om han kjøpte det.
"Du var på do i en time? Og hvorfor er du dekket av jord?"
Jeg fikk sikkert jord på meg mens jeg gravde ned den gamle dama og bussjåføren.
"Du skjønner, doen var skitten, så jeg vasket den og da ble jeg skitten," løy jeg.
Flott det, Maysioris! For en god ide å fortelle ham at du er dekket av dritt! Idiot...
Tom ristet irritert på hodet.
"Hør her," sa han strengt.
"Jeg vet ikke hvorfor du oppfører deg så rart, eller hvorfor du bare plutselig var borte så lenge, men ikke gjør det igjen. Greit?"
Jeg nikket. Han var kanskje irritert og sur, men jeg satte likevel pris på at han ikke stilte noen flere spørsmål.
Jeg lå i den ubehagelige sengen igjen og fikk ikke sove. Delvis fordi jeg ikke var trøtt, men også fordi at Tom stod og snakket med noen i en telefon.
Eller, han prøvde å snakke med noen. Hvem det nå enn var han ringte, så svarte de ikke.
"Olav? Det er meg... Jeg lurte bare på hvor du er, siden du ikke har svart på noen av meldingene mine. Jeg er bekymret."
Han hadde sendt flere sånne talemeldinger uten hell. Ingen hadde ringt tilbake.
Plutselig hørte jeg det slamre i inngangsdøra og tunge skritt fulgte etter.
De lette stegene til Tom avslørte at han dro for å sjekke hvem det var som kom.
Jeg hørte to harde dunk.
Den ekle følelsen kom tilbake. Dette kan ikke love bra, tenkte jeg.
Jeg dro på meg klærne igjen og løp til resepsjonen.
På gulvet lå Tom bevisstløs og blødde fra pannen. Jeg kunne høre pustingen hans.
Jeg så en skikkelse stå utenfor toalettene som var til høyre for inngangsdøren og jeg hoppet bak disken.
"Maaaysioris... Hvooor er du heen?"
Jeg kjente igjen stemmen med en gang. Den tilhørte den gamle politimannen. Olav.
Men det var noe annet med den også... Det hørtes ut som om Olav var i smerte når han snakket. Praeterel. Selvfølgelig.
Jeg burde visst at jeg ikke var trygg på politistasjonen. Praeterel må ha fått tilgang til minnene til Olav. Det var derfor han visste at jeg var her...
Jeg så på Tom. Nå var halve ansiktet hans dekket av blod.
Bak resepsjonsdisken lå det noen penner. Heldigvis var Praeterel dum som et brød, og derfor var han lett å lure.
Jeg tok en håndfull med penner og kastet dem så langt jeg kunne i motsatt retning av Tom.
"Haaaar deeeeeg," lo Praeterel med en lekent. Jeg himlet med øynene. For en idiot.
Jeg løp bort til Tom og dro telefonen hans ut av lommen. Jeg har aldri helt skjønt meg på de små firkantene, men jeg vet at de er en av de viktigste tingene som et menneske eier.
Jeg fomlet med telefonen og etter noen sekunder fant jeg ut hvordan man skrudde den på. Den var passordbeskyttet, men jeg hadde sett mennesker åpne telefonene sine mange ganger med en finger eller ansiktet.
"Maaaaysioris." Jeg hørte Praeterel i gangen bak resepsjonen og skjønte at jeg ikke hadde så mye tid.
Til tross for alt blodet i ansiktet til Tom, så funket ansiktsgjenkjenningen.
Jeg fant frem nummeret til noen som jeg trodde at kom til å hjelpe. Hun jobbet tross alt på en klinikk. Olivia.
Ikke lenge etter, så svarte hun.
"Hallo? Tom?"
"Han trenger hjelp! Kom fort!" hvisket jeg inn i telefonen. Jeg følte meg passe dum når jeg stod og snakket inn i en liten firkant, men det er normalt på Jorden, så la gå. Jeg trykte på den røde knappen og la fra meg telefonen.
Nå måtte jeg bare lure Praeterel til å følge meg, sånn at Tom var utenfor faresonen.
Men først ville jeg ha tingene mine.
Jeg listet meg til fengselscellen og løftet sekken min forsiktig opp fra gulvet.
Olav, eller Praeterel, stod med ryggen til. Han har aldri vært særlig oppmerksom.
"Hei!" ropte jeg. Praeterel snudde seg. Det så ikke ut som den koselige mannen jeg hadde møtt bare noen timer tidligere. Det kom sikkel ut av munnen hans og øynene var hvite.
"Er det meg du ser etter? Kom og ta meg da, din svære bendelorm!"
Han snerret slik at det skjøt spytt ut overalt før han kom løpende mot meg.
Jeg var heldigvis raskere enn han. Det var tydelig at han ikke hadde full kontroll på kroppen enda. Han så ut som en dukke mens han løp.
Jeg dro raskt av meg genseren og la den i sekken før jeg løp ut hoveddøra.
Praeterel fulgte nesten hakk i hæl, men så spredte jeg vingene mine og kastet meg opp i lufta. Jeg bestemte meg for å lede ham inn i skogen, men for å komme dit, måtte jeg først fly over Kirdal.
Mens jeg var over byen kjente jeg et kraftig sug i magen. Jeg var ekstremt sulten. Det må ha vært lukten av blodet til Tom som vekte sulten min. Nå var den for sterk til at jeg orket å kjempe imot. Vingene mine klarte ikke å holde meg oppe lenger. Ekstremt bra timing... Var det siste jeg kunne huske å tenke før jeg føk ned mot bakken...
***
Hvilken av politimennene ble tittelen på kapittelet kallet opp etter? You'll never know...
Hvordan vil det gå med Maysioris? Aldri fly på tom mage.
Og tusen <3-lig takk for at du leser historien min! Jeg setter uendelig pris på det!
Husk å stem om du liker det du leser og følg meg om du vil ha varslinger hver gang jeg legger ut et nytt kapittel!<3
VOCÊ ESTÁ LENDO
Det Gode, Det Onde og Det Midt Imellom
ParanormalMaysioris, en demon som føler at hun ikke hører til i Helvete, forlater hjemmet sitt og drar til Jorden. Hun ender opp i den avsidesliggende havnebyen Kirdal der hun tar på seg identiteten som en 16-åring og prøver å leve et rolig liv. Men det blir...
