Fuck off I want you

Parken med minner

En kald, uggen høstbris får bladene på trærne til å rasle, og noen faller av.
Jeg får frysninger nedover ryggraden, jeg begynner smålig å riste og følelsen i fingertuppene er borte forlengs.
Faen som jeg hater denne kulden.
Selv har jeg alltid vært fascinert over årstidene. Hvordan sommer blir til høst, høst blir til vinter og så tilbake til vår igjen.
Bladene på trærne som blomstrer og blir grønne, for å så bli brune og falle ned på bakken lette som fjær, helt døde.
Luften blir kaldere, det føles nesten ut som at man må puste tyngre for å føle luften trekke seg godt inn i lungene.
*
Fra soveromsvinduet mitt kan man se utover nabolaget og enda flere gater lengre vekk. Man kan studere menneskene som går, sykler eller kjører forbi. Jeg har mange ganger sett mennesker og tenkt på hvordan deres liv er, hva dem tenker på når dem går denne veien.
Men akkurat denne dagen var det ingenting å se på. Ingen mennesker med sine historier, ingen biler som dundrer avsted. Det var bare.. stille.

Jeg ruslet nedover til den koselige, lille parken som holder til noen kvartaler unna nabolaget mitt. Det er høst, og kulden gjør de få minuttene ekstra lange.

Jeg pleide alltid dra til denne parken med faren min som liten, men da han døde ble det bare sjeldnere. Jeg tenker ofte på det jeg husker fra turene hit med pappa.
Jeg husker spesielt hvordan han løp etter meg, holdte meg fast til jeg nesten ble sur før han slapp taket. Han synes det var gøy å se meg forbanna, men vi lo av det begge to etterpå.
Jeg var pappas lille prinsesse og det ble et stort tomrom da han døde.

*

"Hvor var du?".
Jeg har såvidt kommet meg inn inngangsdøren før mamma kommer ut i gangen, nysgjerrig som alltid på hva jeg gjør når jeg ikke er hjemme.
Jeg er for det meste hjemme, så hun har vel forhåpninger om at jeg skal komme meg ut,
være sosial.
Jeg gnir hendene mot hverandre for å få tilbake følelsen i fingertuppene.
"Parken" svarer jeg kjapt.
Jeg tråkker av meg skoene og henger fra meg ytterjakken på knaggen. Mamma står der enda og det ser ikke ut som hun var ferdig med sitt lille «avhør».

"Var du med venner?"
Jeg rister på hodet. Jeg har ikke mange venner, og hadde jeg hatt det hadde dem nok aldri dratt i parken. I alle fall ikke denne parken.
Det er for det meste hundeeiere og pensjonister som besøker den, eller meg da.
"Men skulle ønske jeg var der med pappa" - jeg går forbi henne inn til stuen vår.
Mamma sukker og følger etter meg.
"Jeg skulle ønske han var her jeg også, men du vet han er med deg i hjertet ditt Madison".
Hun prøver å tolke blikket mitt og smile forsiktig, men jeg holder blikket tomt.

"Hva snakker dere om?"
Jeg ser bort på storebroren min Caleb som sitter i sofaen og ser på fjernsynet. Men han har visst nok fått interesse for samtalen vår.

"Vi snakker bare om pappa vennen" sier mamma med et blikk som er vanskelig å tyde.
Er hun trist eller er hun glad, er hun tankefull eller helt fin?
"Pappa er død. Det er ingenting å snakke om" mumler Caleb surt. Han slår av tv-en, reiser seg opp og stikker på soverommet sitt.
Mamma sukker nok en gang og ser etter Caleb som hadde gått, før hun flytter blikket tilbake på meg.
"Ikke hør på Caleb, han tenker seg ikke om før han prater". Hun legger høyre hånd på skulderen min, men jeg skyver den fort vekk.

"Det er jo sant. Han har jo rett".

Caleb hadde aldri noe særlig nært forhold til faren vår. Men samtidig ser det ut som han ikke takler vår nye hverdag uten pappa. At sorgen for han på mange måter er verre enn min og mamma sin.
For meg var det viktig å tenke på pappa, la det synke inn at dette var sånn livet mitt skulle bli nå.
Mens Caleb skjøv han vekk, han ville ikke prate om det.

Jeg nikker til mamma som et tegn på at jeg vil på rommet mitt nå. Mamma smiler og klapper meg på skulderen. Denne gangen lar jeg henne gjøre det før jeg småjogger til rommet mitt.
Soverommet mitt er helt enkelt, med svarte vegger og noen få bilder. Det føles nesten litt tomt ut da jeg bare har seng, skrivepult og skap.

Jeg slenger meg ned i sengen som en sjøstjerne.
Wow, det er ingenting jeg elsker mer enn denne sengen etter å ha vært ute i kaldt vær.
Jeg ser opp omsider opp i taket,
"Skulle ønske du var her pappa".

Side 1