Fuck off I want you

Du er ikke som de andre

To uker senere..
Jeg og Jackson har faktisk blitt greie venner den siste tiden. Han krangler ikke med lærerne hele tiden eller sloss med folk, noe som gjør det mye lettere å tolerere ham. Det er som om han har roet seg ned, og jeg begynner å se en helt annen side av ham.

"Jeg vedder på at Jackson pønsker på noe," sier Amber mistenksomt, og tar en slurk fra vannflasken sin.
Jeg himler med øynene og ser håpefullt på Filippa.
"Jeg tror han har forandret seg," sier Filippa, og jeg nikker enig.
Samtalen handler om Jackson, noe de fleste samtalene våre har handlet om de siste dagene. Det er som om han er på alles lepper, men på en helt annen måte enn før.

"Det er Jackson vi snakker om her. Han har gått her i to måneder, men har allerede klart å bli skolens mest fryktede drittsekk," sier Amber, og ruller med øynene.
Jeg ser fortvilet på henne, som om jeg kan overbevise henne om at han faktisk har endret seg.
"Alle kan gjøre feil," sier jeg, og kjenner et sting av håp i stemmen min.
Amber sukker.
"Ja, men Madison. Han er mistenkelig og merkelig for tiden. Kan du ikke være forsiktig?" spør hun og ser på meg med et alvorlig blikk.
"Jeg er forsiktig," svarer jeg, men innerst inne vet jeg ikke om jeg er det. Jeg vet at Jackson er vanskelig å forstå, men jeg føler at han har vist meg en annen side.

Når skolen er over, går jeg til parkeringsplassen for å vente på Caleb, som jeg alltid gjør. Jeg er vant til at han henter meg, og vi har alltid brukt den korte kjøreturen til å prate.
"Hei," sier en kjent stemme bak meg. Jeg snur meg, og ser at Jackson står utenfor bilen sin og ser på meg.
"Hei," svarer jeg, og smiler forsiktig.
"Kan jeg vise deg et sted?" spør han, og peker på bilen sin med hodet. Jeg ser på ham et øyeblikk, usikker på hva han mener, men nikker til slutt. Det kan vel ikke skade å dra med ham. Jeg sender en melding til Caleb og sier at han ikke trenger å vente på meg i dag.

Vi kjører i cirka ti minutter før han svinger inn på en skogsvei og stopper bilen.
"Kom," sier han og åpner døren.
Jeg følger etter ham uten å si noe, men det er noe i stemmen hans som får meg til å være nysgjerrig. Han fører meg ned en sti som fører til et vann, men det er dekket av et tykt lag med is.
"Så vakkert," sier jeg lavt, og ser meg rundt. Det er en gammel brygge som er snødd ned, og det er så stille her, nesten magisk.

"Jeg drar hit når resten av verden blir for mye," sier han lavt, nesten som om han ikke vil at jeg skal høre.
Jeg forstår ham så godt. Noen ganger trenger man et sted å trekke seg tilbake, et sted hvor man kan være alene med tankene sine. Et sted hvor alt føles litt lettere.
"Hvorfor valgte du å ta med meg hit? Jeg er jo bare meg." Jeg ser på ham, litt forvirret. Dette stedet må bety noe for ham, og jeg kan ikke forstå hvorfor han vil dele det med meg.
"Du er ikke som alle andre," sier han, og ser meg rett inn i øynene. Jeg kjenner et lite sug i magen, og det er noe med måten han ser på meg som får hjertet mitt til å slå raskere. Han tar et skritt nærmere, og plutselig står vi ansikt til ansikt. Jeg kan høre hjertet mitt banke høyt i ørene.

Jeg kjenner meg selv usikker, men jeg kan ikke trekke blikket vekk fra leppene hans.
"Jeg trodde vi kun var venner," sier jeg lavt, nesten hviskende.
"Vi to kan aldri være kun venner," svarer han, og før jeg rekker å protestere, har han allerede plassert leppene sine på mine.

Det er som et elektrisk støt gjennom kroppen min. Jeg kysser ham tilbake, og alt annet forsvinner. Jeg føler bare ham, nærheten, pusten hans mot min. Det føles så riktig, på en måte jeg ikke helt kan forklare. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle kysse skolens badboy, men her er vi, og jeg hadde aldri trodd at det skulle føles så bra. Jeg føler meg helt utenfor meg selv, som om verden plutselig har blitt mer levende.

Jeg trekker meg sakte tilbake, men han står fortsatt nær meg. Pusten min er tung, og jeg vet at dette er et øyeblikk jeg ikke kommer til å glemme. Verden overrasker meg igjen, på den mest uventede måten.

Side 10