Fuck off I want you

Det tar tid.

Man kan se på hele Isaac at han prøver å formulere en setning på best mulig måte i hodet. Han tenker så hardt at jeg nesten føler med ham. Det må være utrolig vanskelig å skulle «avsløre» sine bestevenner på denne måten. Men jeg ser at Isaac vet at det er det riktige å gjøre i denne situasjonen.

"Eric og Jackson snakket om hvordan Jackson ble rejectet på festen, og da ble navnet ditt nevnt," sier han, og jeg ser at han blir mer alvorlig.
Han tar en liten pause og ser ned på hunden sin, som er opptatt med å rulle rundt i snøen. Han stryker henne rolig over hodet før han ser opp igjen, men blikket hans unngår mitt. Han ser ut i tomme luften som om han leter etter de riktige ordene.
"Jeg var full, Madison, så jeg husker ikke alt i detalj," sier han, og sukker tungt.
"Det går fint. Bare si det du husker," svarer jeg og legger hånden min støttende på skulderen hans.
"Det var Ash som utfordret Jackson, men Eric var med på det," sier han og stopper opp. Han reiser seg plutselig opp fra benken.
"Men du kan ikke si dette til dem, selv om du kanskje allerede har forstått at det var dem," legger han til.
Jeg reiser meg også, nikker bekreftende.
"Selvfølgelig skal jeg ikke si noe til dem!" svarer jeg bestemt. Jeg føler et lettelsens sukk slippe ut av meg.
"Men helt ærlig, Madison," fortsetter Isaac og ser på meg med et alvorlig uttrykk. "Det startet kanskje som et veddemål, men de siste ukene har Jackson vært et helt annet menneske. Et bedre menneske. Du er bra for ham, og jeg tror han innerst inne liker deg."
Jeg kjenner en blanding av undring og tvil i meg, men også et lite gnist av håp.

*

Jeg sitter ved vinduskarmen på rommet mitt og stirrer ut på gaten. Helgen har gått så fort, og i morgen er det skole igjen. Jeg kjenner at hele kroppen min strammer seg ved tanken på at jeg må være i nærheten av Jackson, at jeg må se ham igjen.
Før jeg møtte ham, før jeg mistet pappa, hadde jeg det livet de fleste bare kan drømme om. Ikke at vi er spesielt rike, men vi var en familie som virkelig brydde oss om hverandre. Noen får kanskje alt de peker på fra foreldrene sine, men uten kjærligheten.
Jeg fikk ikke alt jeg ønsket som barn, men jeg fikk så mye kjærlighet. Jeg hadde pappa blant annet, som alltid var der, og som aldri lot meg føle meg alene.

Nå sitter jeg her og lurer på hvordan familien til Jackson egentlig er. Hvordan er foreldre hans? Hva slags mennesker er de? Har han søsken? Lever begge foreldrene hans? Og viktigst av alt: Hva har skjedd med ham? Hvorfor har han blitt den største drittsekken jeg vet om? Hva har han vært gjennom?

*

Det er mandags morgen, og jeg hater mandager.
Jeg står ved innkjørselen til huset mitt, og venter på at Amber og Filippa skal hente meg. Jeg skal sitte på med dem til skolen. Klokken er rundt 08:15, og kulden er nesten uutholdelig. Jeg skjelver ukontrollert, og det føles som om kulden trenger seg inn gjennom klærne mine.
"Endelig," mumler jeg når jeg ser den søte, lysegule bilen til Amber komme til syne. Jeg er så lettet at jeg nesten ikke klarer å vente med å komme meg inn i bilen og varmen.

"Jeg visste det!" sier Filippa, og ruller med øynene. "Han er en drittsekk tvers igjennom!"
Hun slår lett på Amber som gir et lite, irritert sukk.
"Slutt," mumler Amber, og ser på Filippa med et advarende blikk.
Jeg rister på hodet. "Du hadde rett. Jeg burde ha sett det komme. Han pønsket på noe hele tiden, og det irriterer meg at jeg ikke skjønte det før nå! Han sa det jo selv, noen måtte faktisk vedde på at en gutt ville ha meg... Jeg er ikke akkurat-"
Filippa avbryter meg, og ser på meg med et alvorlig uttrykk. "Ikke fullfør den setningen."
Jeg sukker tungt, og kjenner en knute i magen. Jeg hadde egentlig ikke tenkt på det før, men når jeg hører meg selv si det høyt, gir det plutselig mening.
Ingen gutt ville ha meg med mindre det var for et veddemål. Jackson er den eneste som noen gang har prøvd seg på meg.
Jeg har aldri hatt en kjæreste før. Ingen gutt har noensinne sett på meg på den måten før, men kanskje det ikke er så rart? Jeg er jo stygg.
"Ikke la det Jackson sa ødelegge for deg," sier Amber og smiler forsiktig til meg. Jeg ser på henne, og for første gang i det siste føler jeg meg litt trøstet.
Jeg kan si at jeg ikke lar Jackson ødelegge for meg, at jeg er sterk og ikke vil la det påvirke meg. Men det er lett å si. Når jeg møter øynene hans igjen, vet jeg at jeg vil falle sammen – igjen og igjen. Fordi Jackson har den kraften over meg. Det er sånn det er å være forelsket. Du klarer ikke å glemme den du er forelsket i, uansett hva de har gjort mot deg. Det tar tid å komme over det, mye lengre tid enn man ønsker å tro.

Side 17