Fuck off I want you

Pappa og ølboksene

Jackson's synsvinkel
Det er julaften, men alt er som vanlig. Pappa sitter i godstolen sin, omgitt av tomme ølbokser som har blitt liggende rundt ham. Han ser ikke ut til å legge merke til noe annet enn TV-en og boksene. Mamma sitter stille i sofaen, med en bok godt planter i hendene. Men jeg vet, hun tør ikke å gjøre noe – redd for at pappa skal reagere. Jeg har sett det før. Hun vet at et blikk, et feil ord, kan sette ham i gang. Det er vanskelig å holde ut, men hun gjør det. Jeg antar hun bare prøver å overleve.

Vi feirer ikke jul her. Pappa er alltid så dritings at han glemmer hvilke dag det er, og da blir det aldri noe feiring. Ikke at jeg bryr meg. Jeg har fått mer enn nok av jula i det siste, så det plager meg ikke.

"JACKSON!" roper pappa plutselig, som om jeg ikke sitter rett ved siden av ham.
Jeg ruller med øynene og mumler, "Jeg sitter nesten rett ved siden av deg! Du trenger ikke å rope!"
Men han hører ikke. Han har drukket for mye.
"Kan du hente vodka-flasken min?" spør han, og peker mot skapet som alltid er fullt av alkohol.
Jeg rister på hodet og ser bort.
"Skjer ikke," svarer jeg kort og finner frem mobilen min i stedet. Jeg vil ikke gjøre det. Jeg vil ikke være med på dette mer.

"Jackson..." sier mamma, stemmen hennes er lav, virker nesten som om hun ber meg om å gjøre det. Jeg ser på henne, og hun ser alvorlig på meg. "Bare gjør det," mimer hun, men jeg nekter.
Jeg rister på hodet igjen, mer bestemt denne gangen. "Ikke faen."

Pappa reiser seg plutselig, og en haug med ølbokser raser utover gulvet. Han beveger seg mot meg i et faretruende høyt tempo, og jeg kjenner et snev av frykt.
"Faen da at jeg måtte få en sønn som ikke kan høre etter! Jævla drittunge! Du får jo faen meg alt du peker på, og så er dette takken?" Han gestikulerer vilt og går bort til skapet. Jeg kjenner angsten krype i kroppen.

"Jeg vil bare ikke at du skal drikke mer," mumler jeg og fører hånden frustrert gjennom håret.
Han imiterer meg, og flirer hånlig. "Jeg vil bare ikke at du skal drikke mer," sier han i en spottende tone, og ser på meg med et blikk som sier at jeg ikke er verdt noe. Så slenger han seg tilbake i stolen igjen, som om ingenting har skjedd. Jeg kjenner at jeg kveles av sinne, men holder meg i sjakk. Jeg vil skrike, vil kaste alt i ansiktet på ham, men det vil bare gjort alt verre.

Jeg står der, stivnet av frustrasjon, med hjertet som slår raskere enn normalt. Jeg vet at jeg aldri vil få ham til å forstå. Ikke i dag, ikke i morgen. Og kanskje aldri. Jeg lukker øynene og puster dypt, prøver å finne roen før jeg mister kontrollen.
Jeg velger å gå ut for å trekke litt frisk luft.

*

Jeg setter meg på trappen utenfor huset, med en sigarett mellom leppene. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten røyk – det er den eneste måten jeg kan få hodet til å roe seg på. Jeg trekker inn den bitre, kalde luften og kjenner nikotinen fylle lungene. Det er ikke akkurat bra for meg, men i det minste kan det gi meg noen sekunder av stillhet i tankene.

Fra nabohuset strømmer musikken og latteren ut. Det er som om de lever et annet liv, et liv uten all denne dritten som henger over meg. Jeg kjenner meg så utelatt, som om jeg ikke har noe plass i den verdenen der. Det virker som om verden rundt meg er i ferd med å gå videre, mens jeg står fast i min egen, smågrusomme virkelighet.

Jeg ser på mobilen min, men ser ikke noe. Jeg har fått meldinger, men jeg er for sliten til å lese dem. Den ene tingen jeg vet, er at jeg ikke har lyst til å være alene akkurat nå. Jeg vil bare ut av dette huset, bort fra det som minner meg om alt som er galt. Jeg ser mot nabohuset igjen, der lysene blinker i vinduene, og en del av meg ønsker å gå dit, bare for å føle at jeg er en del av noe normalt.

Jeg tar et nytt drag av sigaretten, og tenker på Madison. Tanken på henne får et lite smil til å spille på leppene mine. Hun er kanskje den eneste som ser meg, den eneste som bryr seg, men det er også det som gjør det vanskelig. Hva hvis jeg blir for avhengig av henne? Hva om jeg trenger henne på en måte som ikke er rettferdig for henne? Jeg kaster bort tankene og trekker pusten dypt. Jeg skal ikke tenke på det nå.

Plutselig åpnes døren til nabohuset seg, og jeg ser Madison komme ut. Hun går sakte, som om hun er litt usikker på trinnene sine, og jeg kan høre henne banne for seg selv. Jeg følger nøye med, og det er noe ved måten hun beveger seg på som får meg til å smile. Det er som om hun ikke er helt til stede. Jeg reiser meg raskt og går mot henne.

"Madison," sier jeg litt høyere enn nødvendig, og smiler forsiktig.
Madison ser opp, og et stort smil breder seg over ansiktet hennes. Jeg føler en merkelig varme bre seg gjennom meg.
"Jackson," sier hun, og før jeg rekker å reagere, klemmer hun meg.

Jeg blir satt ut i et sekund, men klemmer henne tilbake, litt mer forsiktig. Det føles rart, men samtidig godt.

"Hvor skulle du?" spør jeg og hever brynene.
"Besøke faren min en liten stund..." sier hun, og jeg ser på ansiktet hennes at det er vanskelig for henne å si det.
"Vil du være med?" spør hun, og ser ned i bakken. Jeg kjenner et snev av usikkerhet i stemmen hennes, men jeg nikker.
"Ja, har ikke akkurat noe bedre å gjøre," svarer jeg, og kjenner tankene mine kretse rundt pappa, som mest sannsynlig har blacka ut.

*

Det er kaldt ute. Desemberkuldens skarphet biter i huden min, men jeg merker det ikke så mye. Jeg er vant til kulden. Madison går i en tynn kjole med en frakk over, men jeg kan ikke unngå å tenke på at hun mest sannsynlig fryser. Jeg skulle ønske at jeg kunne gjøre noe for å beskytte henne mot kulden, men ord er alt jeg har.

Vi går i ti minutter, og plutselig stopper Madison opp. Jeg ser meg rundt, og jeg skjønner umiddelbart hvor vi er. Kirkegården. Og det er da det slår meg som et lyn fra klar himmel: Er faren hennes død?

Madison tar hånden min og klemmer den. Jeg klemmer forsiktig tilbake. Det er som om hun trenger støtte, og på et eller annet nivå er jeg glad for at jeg er her for henne. Hun begynner å gå mot en gravstein, og jeg følger nølende etter.

Der står vi, foran en gravstein. "Oscar Williams," står det på den. På stenen er det et bilde av en mann, som ser ut som han har levd et lykkelig liv. Han har grå-brunt hår, og de samme øynene som Madison.

"Pappa," hulker Madison, og jeg ser henne falle på kne foran stenen. Jeg har aldri sett henne så sårbar, så ødelagt. Jeg føler en sterk trang til å gjøre noe, men vet ikke hva. Jeg bøyer meg ned, og uten å tenke, løfter jeg henne opp i brudestilling.

"Jeg har ikke vært her siden begravelsen," hulker hun, og stemmen hennes er knust. Jeg vet at det er vanskelig for henne å snakke, men hun prøver.
"Du trenger ikke å forklare deg," sier jeg mykt, og holder henne ekstra godt inntil meg. "Det er bedre å få det ut enn å holde det inne."

Madison gråter mer, men hun ser på meg med tårer i øynene.
"Jeg elsker deg, Jackson," hulker hun.

Jeg kjenner et smil komme frem, til tross for alt. Jeg trekker henne nærmere, og hvisker tilbake,
"Jeg elsker deg også."

Og på et eller annet vis, i det øyeblikket, føles det som om alt kan bli bedre. At kanskje vi, sammen, kan finne ut av hva som venter oss.

side 20