NIALL HORAN'S GIRL: THROUGH THE DARK (BOK 3, NORSK)

DEL 11: GJENNFORENING

LYDIA'S POV:

På veg til sykehuset. Igjen... Snart vet jeg vel navnet på alle sykepleierene der. Jeg hadde ringt Harry så fort kidnapperen, som politiet hadde funnet ut var en kjent kriminell som het Richard Bright eller noe sånn, var arrestert. Og nå var vi altså på veg til sykehuset, igjen, for se Rachel igjen. En sykebil hadde kjørt med henne tidligere, så de kunne skjekke om noe var galt. Hun hadde tross alt vært borte i flere måneder. De ville ta en titt på hodet til Niall også, noe som sikkert var smart. Han var helt slætt ut og satt halvveis bevisstløs inntil vinduet.

Vi svingte inn foran sykehuset, og bilen til Harry var der allerede sammen med de andre. De kom bort til oss og ble med inn. Harry og en politimann støttet Niall inn, mens jeg løp til resepsjonen og spurte etter et rom til ham. Deretter fikk jeg vite hvor Rachel var.

Dette føltes som en drøm, som om jeg hvert øyeblikk kunne vækne opp og finne ut at alt dette var for godt til å være sant. Men så hadde jeg jo gått i månedsvis og håpet at alt bare var et mareritt.

En koselig sykepleier gjorde noen småtester på Niall og kom fram til at han bare var litt oppskaket og hadde ikke slått seg hardt nok til å få noen store skader. Dessuten begynnte Niall allerede å føle seg bedre, dermed fikk han lov til å bli med inn til Rachel så lenge han lovet å sette seg i en stol når vi kom inn.

Harry hadde gått i forveien mens jeg ventet på Niall, og nå satt han i en stol med Rachel på fanget. Bakfra virket hun helt fin. Håret var lenger og ganske skittent, og hun var tynnere, men hun virket ikke skadet. Harry så oss komme inn, og reiste seg opp mens han snudde Rachel mot oss. Hun hadde noen smæskrammer i annsiktet og noen blæmerker, men her heller var det ingen store skader. Jeg ble så lykkelig av synet, og øynene mine ble våte. Jeg hadde ingen planer om å holde tårene inne, og når jeg fikk Rachel i armene mine strømmet mænedesvis med innesperrede tårer ned kinnene mine. Jeg kikket opp på Niall og fikk et tårevått smil tilbake fra ham også.

Vi ble sittende en stund med Rachel. Hun hadde vært litt redd i begynnelsen, ikke at det var rart etter hva hun hadde vært igjennom, men etter en stund ble hun mer rolig og det virket som om hun husket og forstod at vi var foreldrene hennes og ikke ville gjøre henne noe.

Jeg hørte lyden av et kamera, deretter et til, og kikket opp. Der stod alle sammen med hver sitt kamera eller mobil. Niall rakte Liam mobilen hans og jeg gjorde det samme til Harry, de tok bilder for oss og rakte mobilene tilbake. Dette var et øyeblikk jeg aldri ville glemme, og jeg ville ha et bevis eller minne fra det.

Niall la ut bildet, og responsen ble helt vill. Gratulasjoner og vakre ord kom fra hele verden. Det var ingen tvil om at fansen også hadde sørget i flere måneder og nå endelig kunne smile på ordentlig igjen. Dette var en gladag for hele verden, men mest glad av alle var jeg og Niall. Denne dagen var bedre enn første gangen vi holdt Rachel. Ingenting var bedre enn denne følelsen av å få Rcahel tilbake.

Vi kjørte hjem etter en stund. Klokken var 2 og alle var utslitte. Heldigvis, åpenbart, var det ingen biler ute på denne tiden av døgnet så vi kom raskt hjem, hvor vi bare hoppet rett til sengs. Rachel lå mellom meg og Niall i natt. Selvfølgelig kunne hun jo ligge på sitt rom, det var fikset igjen, men jeg ville bare ha henne her helt tett til meg en stund. Jeg burde ikke være redd lenger, men sanheten var at jeg var vettskremt. Jeg var livredd for at det samme ville skje igjen, noe det sikkert ikke ville, men man kunne aldri være for forsiktig.

Jeg tror aldri jeg har sovnet så fort i hele mitt liv. Jeg hadde trodd jeg ville ligge våken i timevis å bekymre meg, men jeg var så utslitt og lettet over å ha Rachel her at jeg jeg sovnet på minuttet. Det var den beste natten jeg hadde hatt på flere måneder.

Endelig var familien hel igjen.

~~~~~~~~~~~~~~

Det ble en litt senere del en vanlig, men jeg har hatt en del å gjøre idag.

Tenkte jeg skulle prøve å bli feerdig før jeg må i fjøse, ellers ville det blitt så sent. Trodde ikke det skulle gå, men når jeg satte meg ned her, kom bareordene flytende. Tror aldri jeg har skrevet en del så raskt før...

Hva syns dere? Rachel er tilbake, og alle har det bra!! :)