Baby please don't let me go

Del 10

MARATON

"Hei Martinus, vet'a" ropte Marcus "Ja Martinus vent" ropte jeg å. "Kom igjen da treiginger. Løp litt raskere" ropte Martinus bak til oss. Vi løp ned bakken etter Martinus. Han var langt foran oss. Vi løp fortere, til slutt klarte jeg og løpe like fort som Martinus. "Hvor ble det av Marcus" sa jeg og så bak mens vi løp. Martinus så bak han og. "Vet ikke, han ble vel sliten og løp hjem" sa han og sanket ned farten litt, men han stoppet ikke helt. Vi løp enda. "Du Martinus? Hvor skal vi og hvorfor løper vi?" Spurte jeg plutselig. Martinus stoppet og det gjordet jeg og. "Jeg vet ikke" sa han og begynte og le, latteren hans smittet over til meg, så da sto vi dær som to tullinger og lo. Til slutt ble vi begge stille og bare stående der og se hverandre inn i øynene. Vi sto nerme hverandre. Blikket mitt var festet i hans og hans blikk var festet i mitt. Jeg så rett inn i de brune øynene hans og han så rett inni mine blå. Det var som om hele verden stoppet, alt forsvant, det var bare meg og han i hele verden. "Skal vi begyne å gå hjem kanskje?" Spurte Martinus plutselig med et smil om munnen. Jeg smilte tilbake. "Ok" nikket jeg. Vi begynte og gå hjem. Martinus tok ut hånden og gjorde tegn på at han ville at jeg skulle holde den. Jeg tok hånden hans. Vi gikk hånd i hånd hjemover. Martinus holdt et stramt grep og det virket ikke som om han hadde tenkt og slippe hånden min heller. Da vi kom inn døra luktet det av taco. Vi tok av oss skoa. Martinus holdt fortsatt hånden min. "Heia, hvor har dere vært" smilte Kjell Erik da han så oss kom inn på kjøkkenet. "Ehh, vi bare gikk oss en tur" smilte Martinus. Vi gikk opp på rommet hans, inne på tv stua hørte vi noen spillyder. Marcus. Vi gikk inn på tv stua for og se hva Marcus holdt på med. Han satt i sofaen med en annen gutt og spilte FIFA 15. "Halla Martinus" smilte gutten. "Yo, Johannes" svarte Martinus.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

jeg skrev om når Marcus & Martinus snakket til bokmål, blir enklere💖