Baby please don't let me go

Del 20

"Er dere klare?" Ropte Kjell Erik. Alt var pakket ned i koferter og vi var klar for Trondheim. "Ja, kommer nå" ropte Marcus tilbake. Vi tok bagasjen vår å la den i bilen og kjørte mot flyplassen. Da vi satt og ventet til å gå ombord i flyene så jeg et fly som gikk opp i luften det var da det gikk opp for meg: VI SKULLE FLY TIL TRONDHEIM! FLY! Før jeg viste ordet av det hadde jeg reist meg og ropt utover hele flyplassen "JEG VIL IKKE FLY! JEG VIL IKKE DØ! TENK OM FLYET STYRTER! JEG VIL IKKE DØ! JEG ER FOR UNG FÅR Å DØ! FOR UNG!" Jeg fikk panikk og begynte og gråte. Martinus reiste seg han også og kom mot meg "DN" begynte han "så så, det går helt fint. Flyet skal ikke styrte, du kommer ikke til å dø og jeg er her under hele flyturen, alt kommer til å gå helt fint" fortsatte han inn i øret mitt. Ordene hans roet meg. Vi satt på benken og folkene som gikk forbi så rart på oss eller på meg, som egentlig ikke var noe rart. Jeg sank ned og kjente jeg ble rød i hele fjeset. Da vi gikk ombord i flyet gikk alt helt fint helt til jeg fikk vite at jeg ikke skulle sitte sammen med Martinus eller Marcus ikke en gang Kjell Erik. "Mmmartinus?" Skalv jeg "det kommer til å gå bra" blunket han til meg. Jeg satt meg ned og forsvant i mine egene tanker, men ble avbrutt da noen dumpet ned like ved meg, jeg snudde meg for og se hvem det var, så snudde jeg hode tilbake igjen. Men så snudde jeg hode sakte tilbake. Var det virkelig han? Nei det kunne det ikke være. Jeg kløp meg selv i armen for og skjkke om det var en drøm, det var i virkeligheten. Tenk at han satt like ved meg. Var det i det hele tatt mulig? Jeg fikk stoore øyne. Tenk at han satt der, at det er mulig. Han skulle sitte der hele flyturen, Æææ!

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~hvem tror dere det er som setter seg ved DN?😏