Pappas Jente

Kunsten å snakke sant

Vi sitter nå på en benk i parken, jeg, Veronica og Leah.
Leah sitter stille på fanget mitt og gliser, uvitende om hva som foregår.
"Hva var det du skulle fortelle?" Spør jeg Veronica med en litt oppgitt tone.
"Vel...." Hun drar ut tiden.
Jeg blir veldig utålmodig.
"Bare si det" sa jeg surt, uten å ense ett blikk.
"Å slå opp med deg var den største feilen jeg har gjort, William.
Jeg elsker deg, og jeg savner deg.
Kan vi ikke bli sammen igjen?"
Hun braste ut med det.
Hjernen min jobbet på spreng for å finne en fin måte å si nei på.
Så braste jeg ut med sannheten uten å tenke meg om; "Veronica, jeg slo opp med deg. Fordi du er så fordømmt selvopptatt. Jeg har en datter å oppdra. Det er ikke rom for sånt da. Jeg trenger en dame som kan være et godt forbilde for datteren min".
Hun så ganske sjokkert ut.
Så var hun målløs, sa ingenting.
Wow, deg var ikke det jeg hadde forventet akkurat.
Jeg reiste meg og satte Leah i vognen igjen.
"Unnskyld, jeg må gå. Ikke oppsøk meg mer." Sa jeg og trillet ut av parken, på vei mot foreldrene mine sitt hus.
På veien begynte Leah å gråte, så jeg løftet henne opp og hviskret "Shh, pappa er her" i øret hennes.
Etter litt sluttet hun å gråte, men jeg bar henne forsatt med ene armen imens jeg trillet vognen med andre armen.
Etter omtrent et kvarter, kom vi fram til mine foreldres hus.
Jeg gikk opp trappen, og dingte på dørklokken.
Mamma kom å åpnet døren etter en liten stund.
Hun så ganske sjokkert ut med en gang hun så Leah.
"Eee...er ddet diiiin?" Stammet hun fram.
Hun stirret på henne, nesten i forakt.

-Forsettelse følger🙂
Håper dere liker det hittil, kommenter gjerne hva du liker og ikke.
Jeg setter stor pris på respons (og kritikk for den saks skyld)
Og tusen takk til alle som har lest historien min hittil, jeg håper virkelig dere liker historien.🙂