Pappas Jente

Leve eller dø?

Det er tidelig søndags morgen, og klokken er rundt tre om morgenen.
Jeg er på sykehuset og Leah er hos min kompis, Lars og dama hans.
Bea har ligget i koma og er tilkoblet respirator.
Jeg står ved siden av sengen hennes og ser ut vinduet når solen titter frem.
De ringte i totiden, så jeg har ikke sovet i natt.
Jeg er helt ferdig.
På nippet til å besvime.
Men jeg lover megselv, jeg skal ikke sove før jeg vet hun er i live.
Jeg skal ikke sove før Leah har moren sin.
Og om hun dør, skal jeg passe lille Leah som en hauk.
Leah er min lille engel og jeg lover megselv at jeg skal aldri snu ryggen mot henne.

Så her sitter jeg, time ut og time inn.
Ingenting skjer.
Pulsen hennes synker. Respiratoren piper høyt. Mange leger kommer springende inn og roper til hverandre.
Alt blir mørkt. Jeg er i en tilstand mellom våken og i søvn. Jeg prøver å sperre opp øynene, men det går ikke. Så jeg blir liggende her til jeg våkner igjen.
Jeg våkner av et slag mot kinnet. "William! Kan du høre meg?" Sier en ukjent stemme. Det er sikkert en lege. Jeg sperrer opp øynene og mumler lavt "hva-hva skjedde?".
"Du besvimte" sier en dame i rundt 30-årene med store kinn og et bekymret blikk.
"Hvordan har Bea det?" Spør jeg plutselig.
"Kan du bli med meg litt?" Spør hun og jeg følger etter henne inn en korridor inn på et rom.
"Slå deg ned" sier hun og nikker mot en stol. Hun setter seg ned fremfor et skrivebord og jeg antar at dette er kontoret hennes. Hun ser alvorlig på meg. "Hvordan var ditt forhold til Bea?" Spør hun. "Hun er moren til mitt barn" svarer jeg.
"Jeg er veldig lei for å måtte fortelle deg dette, William. Men Bea klarte seg ikke. Hun er død. Vi gjorde alt vi kunne. Hun var hjernedød" forklarer hun. En tåre triller ned kinnet mitt og jeg våger å spørre "hva skjedde egentlig?".
"Hun ble påkjørt av en lastebil som kjørte i over hundre. Sjåføren var full. Men slapp av, han får mange år med fengsel". Wow, det er som et slag rett i magen. Nei, det er som om noen griper tak i deg og drar deg inn i mørket. Jeg hiver etter pusten. Hvem er jeg? Jeg er William Martinsen og dette er min historie.

Håper dere liker det så langt. For dere som hadde håp for dem, beklager, det blir bedre etterhvert. Gjerne kommenter forslag til hva som kan skje, spørsmål, mening, og så videre. Og gjerne stem på denne delen om du har lest den. :)
INFO: SKRIVEFEIL, DET ER SÅNN MASKIN SOM FÅR HJERTET TIL Å SLÅ OG TELLER PULSEN, IKKE RESPIRATOR. UNNSKYLD FOR SKRIVEFEILEN, ingen lege her.