Pappas Jente

Det umulige skjer

Det er lørdagskveld og jeg, Leah og Beate har vert på kafé og etter det var vi på noen butikker.
Vi er nå hjemme i leiligheten igjen, og jeg skal til å legge Leah for dagen.
Jeg løfter henne forsiktig opp fra lekematta og holder henne forsiktig i mine armer.
"Da skal Leah legge seg" sier jeg til Leah med en barnslig babystemme.
Hun ler med verdens skjønneste latter og jeg greier ikke å la være å le jeg heller.
Jeg bærer henne inn på rommet hennes, legger henne forsiktig ned på stellebordet og bytter bleien hennes.
Etter at jeg har gjort det, tar jeg på henne en pysj-heldress og holder henne tett inntil brystet mitt.
Jeg vugger henne i søvn og når hun har sovnet, legger jeg henne forsiktig ned i sengen og brer dyna over henne.
Når jeg snur meg for å gå, står Bea lent mot døråpningen med et lite, fredfullt smil om munnen.
"Wow, du er en god far allerede" sier hun og en tåre triller fra øyekroken hennes og ned på kinnet.
Jeg tørker tåren forsiktig bort, og omfavner henne ømt.
"Shh, du kommer til å bli en fantastisk mor om du gir det en sjanse" sier jeg og prøver å trøste henne.
Hun bare hulker og klemmer meg litt hardere.
Jeg slipper taket om henne og hun gjør d samme.
Så tar jeg hånden hennes og hvisker "kom, så lar vi henne sove i fred før hun våkner".
Hun nikker og vi går hånd i hånd inn i stua, setter oss ned i sofa'n og jeg avbryter stillheten.
"Går det bra?" Spør jeg lavt imens jeg ser inni de tårefylte, vakre øynene hennes.
"Det går bedre" svarer hun og snufser.
En ny tåre triller ned fra øyet hennes.
Jeg tørker den vekk med håndflaten min, men hun tar hånden min og skyver den vekk.
Hun lener seg nærmere og før jeg vet ordet av det, er hennes lepper på mine.
Jeg tar et godt tak om ryggen hennes og drar henne nærmere.
Etter en stund, trekker hun seg unna og sier "jeg tror jeg burde gå nå, Will. Jeg henter henne imorgen kveld."
Jeg nikker stille og øynene mine følger henne imenst hun går ut ifra leiligheten, bygget og hjem.
Det er bekmørkt nå, og det er ganske seint så jeg legger meg.
I rundt halv to tiden på natta blir jeg vekt av at telefonen min ringer.
"Hallo. Er dette William Martinsen?"
sier en ukjent stemme.
"Ja. Hvordan det?" Svarer jeg kort.
"Beate-Katrin Hansen har komt i en ulykke. Kunne du komt på sykehuset?".
Hjertet mitt banker fortere og fortere, jeg får nesten panikk.
Tunga mi blir tørr, men jeg greier å få fram "ja, jeg kommer snart".
Jeg legger på og står opp.

Mer kommer etter tre stjerner
Bildet øverst er av Anna Kendrick og Skylar Astin som spiller i filmen Pitch Perfect